ganske ok

Når helgen starter halvannen meter fra Sondre Lerche.

Ja, det er fredag, og jeg er sliten, for det har vært en lang uke, en travel uke, på noen få dager har jeg rukket å jobbe både i Oslo og i Alta og i Vadsø, og nå er jeg sliten, egentlig fristet det ikke å reise seg fra sofaen, men en avtale er en avtale, en billett er en billett, og nå er jeg på Kooperativet, nå er Sondre Lerche på Kooperativet, han jeg var så betatt av da han ga ut sin første plate, jeg var 16 år den gangen og har egentlig glemt det, men nå våkner 16-åringen i meg, scenen og publikum går i ett med hverandre på Kooperativet, nå står han rett der framme og spiller, synger, får vadsøpublikummet til å synge, danser, får vadsøpublikummet til å danse, ja, når helgen danses inn sammen med Sondre Lerche.

Og fortsetter.

Ja, når fredag blir til lørdag morgen, en morgen med snøvær som letter, når Marit Bjørgen har tatt VM-gull, er det sol ute og solen varmer, ja, det er helt i slutten av februar nå og solen varmer,  og i skiløypa har løypemaskinen nettopp vært ute, det er blå swix og sol, sol helt opp til skihytta, på skihytta er det sveler og kokekaffe, ja, når helgen er sol, ski og sveler.

Og når den fortsetter.

Ja, når lørdagen fortsetter ute, ute på tunet til Kristian Sirkka, når det er minus 12 grader i lufta og 40 varme i stampen, når nordlyset danser på himmelen, når lørdag blir til søndag, ja, det er søndag, og jeg har egentlig ikke lyst til å røre meg fra sofaen nå heller, men så står jo skiene der, det er bare å ta dem på, og jeg gjør det, tar skiene på og går opp i løypa, jeg kommer rett etter løypemaskinen i dag også, og til slutt kommer sola, det er søndag, gylden ettermiddagssol, rosa skyer, grå fjord.

Når helgen kan være sånn, da er det ganske ok i Vadsø.

Ganske ok.

 

lykke i hvitt

Det er lørdag og det er fridag, og etter tolv jobbdager på rad, kjennes det som om noe i meg har løsnet denne morgenen, det bobler, liksom, hver dag har jeg stått opp kvart på seks og sju og halv åtte, jeg har kommet først og jeg har gått sist, med ekstra ansvar kommer ekstra jobb, og det er helt greit, det er til og med fint, men det er også fint med fri, nå er det enda finere med fri.

Ute.

Ja, jeg står tidlig opp denne lørdagen, det er jo ikke mulig å sove lenger når kroppen er vant til å våkne på denne tiden uansett, og ikke er det noe vits i heller, for ute har det lysnet og løypemaskinføreren har våknet før meg, og selv om jeg blir forsinket av direktesendingen fra prøve-OL i Pyeongchang, er jeg i sporet før røkla, jeg går rett opp på fjellet og inn i det hvite, foran meg er snøen, over meg er skyene, der nede lager Varangerfjorden en stripe i grått.

Og det er bare meg i det hvite, meg og skiene i nykjørte spor, skiene har godt feste og god glid, og selv om jeg har langt fra samme teknikk, samme stil som Daniel Stock i Pyeongchang noen minutter tidligere, så er det bare meg i det hvite med godt feste og god glid, det er akkurat som om det er noe som har løsnet i meg denne morgenen, det bobler på innsiden, jeg smiler, ja, jeg holder trykket på skiene og suser avgårde mens jeg smiler, først til meg selv, etter hvert til dem jeg møter, jeg sier hei og smiler, som oftest får jeg et hei tilbake.

Et smil.

Ute.

Og er det egentlig noe som kan måle seg med dette, lørdagsfri med godt feste og god glid, akkurat nå er det ingenting som er bedre, å være her ute i det hvite, å se snøen og skyene, se Varangerfjorden der nede.

Akkurat her, akkurat nå.

han

img_0045-kopi

De har blitt flere nå, derfordagene.

Ja, ute svinner lyset, men ikke her inne, ikke på innsiden, jeg ser himmelen gå fra rosa til lyseblå til mørkeblå til svart, men det gjør ikke noe, jeg har ladet opp nå, samlet på smil, på blikk, på latter, lagret opp på innsiden, når mørkeblå blir til svart klokka ett på formiddagen kan jeg hente det fram, når vinden røsker de staeste rognebærene av grenene, når regnet ikke vil bli til snø, når den ene minusgraden gjør asfalten til is, da kan jeg hente det fram, jeg henter fram smilene, blikkene, latteren, henter fram derfor.

Og jeg tenker på hvor lite som egentlig skal til for at hvorfor skal bli til derfor, men også på hvor stort det lille er, sånn egentlig, lite, men stort, det var jo bare noen tastetrykk, en melding på tvers av landet, en melding til, en til, meldinger med bobler, bobler og smil og den gløden, glød inn i virkeligheten, fra den litt uvirkelige samtalen mellom to fremmede til et møte i mylderet på Oslos bryggekant, ett ansikt blant de mange, ett smil, det smilet og den gløden, det føltes så enkelt den sensommerkvelden i september, så enkelt å finne det ansiktet blant alle ansiktene, det smilet blant alle smilene.

Hans smil.

Så enkelt.

Så lite.

Så stort.

Han.

Blant alle de andre.

Han da september ble til oktober ble til november, han da sensommeren i Oslo ble til svart regn, røskende vind, fallende rognebær i nord, han når himmelen går fra rosa til lyseblå til mørkeblå til svart, han når lyset svinner, ja, han er her, selv om han er langt borte, blander savn inn i samlingen av smil, blikk, latter.

Han.

Lager derfordager.

i mål

glasgow

Jeg har løpt sånn cirka 20 697 meter da jeg skjønner at jeg klarer det.

20 697 av 21 097,5, og mens omtrent halvparten av meterne har vært lette, ja, nesten umerkelige, har ti tusen av dem vært ren smerte, dette kommer jeg ikke til å klare, tenkte jeg etter tretten tusen meter, jeg kommer ikke til å komme i mål, og kommer jeg i mål, så blir det i hvert fall ikke raskere enn i fjor, det er fortsatt lenge til klokka viser 2:05:30, men det virker uoverkommelig likevel, kanskje jeg bare skal stoppe, tenker jeg, kanskje jeg bare skal gå litt, dette er så tungt at jeg ikke kommer til å klare det, ja, sånn har jeg tenkt, men jeg har også tenkt at jeg må ta meg sammen, fortsette, og fortsette litt raskere, og mens jeg kriger mot meg selv, forsvinner meterne bak meg, plutselig er det under tusen av dem igjen, og på sidelinjen står Kine med norske flagg og roper, og nå hører jeg musikken fra målområdet også, og der er 400-metermerket, herregud, det er jo bare én runde rundt en friidrettsbane, tenker jeg, nå må du bare gønne på, tenker jeg, og så kommer beskjeden fra høytalermannen, alle dere som er på vei i mål nå kommer under to timer, roper han, gratulerer, roper han, og jeg, jeg har glemt at jeg har vondt, nå er jeg bare smil og tårer, ja, tårene renner, men jeg smiler, og jeg har ennå ikke funnet noe som føles som akkurat denne gleden, å kjempe seg til en seier der den eneste konkurrenten er meg, å se at fortsett fortsatt seirer over stopp.

Den følelsen.

å fortsette

IMG_4891

Det begynte for en uke siden.

Ja, det var lørdag formiddag, og kvelden før hadde jeg vært på hotellet og spist middag med mamma og Kalle, de var på bobiltur og hadde parkert i Vadsø, og nå, denne lørdagen, sto bobilen utenfor hos meg, for jeg skulle sitte på, i nøyaktig 16 kilometer skulle jeg sitte på, fra leiligheten min til Vestre Jakobselv, og der, der skulle de stoppe, si hadet til meg og kjøre videre, mens jeg, jeg skulle snu og løpe tilbake.

Løpe tilbake.

Og det var varmt, denne lørdagen, 20 grader og delvis sol og det blåste nesten ikke, og det var jo så fint, fjorden der nede, de grønne jordene mellom meg og havet, de gråblå fjellene på den andre siden, det var jo så fint, og de første kilometerne tenkte jeg på det, på hvor fint det var.

Men så.

Så var det ikke fint lenger, eller, det var jo fortsatt fint, fjorden, jordene, fjellene, de var fortsatt fine, men jeg så dem ikke, det jeg så var kilometer på kilometer på kilometer med asfalt, tolv kilometer igjen, elleve kilometer igjen, ti kilometer igjen, og sola, den var så varm, jeg ble irritert på skyene som hadde trukket seg tilbake og på vinden, hvorfor blåser det ikke, det blåser alltid, hvorfor blåser det ikke, tenkte jeg, det var så varmt og det var så tungt å løfte beina og jeg ville stoppe, kanskje jeg kan haike, tenkte jeg, jeg kan jo bare gå, tenkte jeg, det er ingen som sier at jeg må løpe, tenkte jeg, det er bare å stoppe.

Ja, det var bare å stoppe, men jeg gjorde ikke det, for det er det som er hele poenget, å fortsette, å flytte beina når hodet sier stopp, for hodet lyver, hodet vet ikke hva det snakker om, nå orker du ikke mer, sier hodet, men det er feil, nå må du stoppe, sier hodet, men det er feil, det også, for føttene, de kan, kroppen, den kan, og selv om det gjør vondt, selv om det er tungt, så kommer ti kilometer til å bli til ni til åtte til sju og til slutt er det ingen kilometer igjen, det gjelder å la føttene bestemme over hodet, det gjelder å fortsette, å fortsette, akkurat som du fortsetter når tilværelsen fylles av hvorfordager, når årets første måneder er farget i grått, du fortsetter i retning derfor, fortsetter mot fargene.

Mot fargene.

Og de kommer, fargene, grått blir til blått til lilla til rødt, akkurat som kilometerne blir lettere, før denne helgas 17 kilometer gruet jeg meg, jeg orker ikke at det skal være like tungt, tenkte jeg, jeg kan jo bare bli hjemme, tenkte jeg, det er ingen som sier at jeg må ut og løpe de 17 kilometerne akkurat nå, jeg kan bare la være.

Men jeg lar ikke være, det er lørdag formiddag, og jeg fyller vann i ryggsekken, laster ned podcaster på telefonen, tar på meg joggeskoene, jeg løper utover langs Varangerfjorden, og de første hundre meterne, ja, de første kilometerne, er jeg så oppmerksom på kroppen, gjør det vondt nå, spør jeg, er det tungt nå, og hva med nå, men så er det ikke tungt og det gjør ikke vondt, jeg løper gjennom Kiby, og det gjør ikke vondt, jeg nærmer meg Salttjern, og det gjør ikke vondt, og når jeg snur for å løpe tilbake, så gjør det ikke vondt da heller, ikke engang hodet syns jeg bør stoppe nå, dette går fint, sier hodet, dette klarer du, du kan bare fortsette, bare fortsett.

Og jeg gjør det, akkurat som jeg kommer til å løpe 18 kilometer neste uke og 19 kilometer uka deretter, og så 20, så 21, og det kommer til å gjøre vondt, men jeg kommer til å fortsette, og det kommer til å være lett og jeg kommer til å fortsette da også, det er som å gjøre hvorfor til derfor, det handler om å ville, om å velge.

Velge å fortsette.

(Og om fem uker, når startskuddet går for halvmaraton i Glasgow, da tenker jeg vi snakker derfor, jeg.)