Det er søndag, den andre søndagen i mitt tjueåttende år, og jeg tenker på det, at jeg har levd tjuesyv hele år og enda litt til, og jeg vet ikke, jeg synes det er rart, hvordan dagene bare går og går og blir til uker, til måneder, til år, jeg synes det er rart at dager som betyr så mye, dager som bare kan glemmes, dager som bare er, jeg synes det er rart hvordan de glir inn i hverandre, rart at de i sluttoppgjøret har samme verdi, at en dag er en dag uansett, tjuefire timer.
Dag.
Natt.
Og jeg tenker på de dagene som ble til det tjuesyvende året, så fine de var, noen av dem, de som var fylt med varme hjerter, varme gjensyn, varme møter, de som var fylt med kjærlighet, med fremmede blant grønne risterrasser i de filippinske fjell, med såre øyeblikk på grensen mellom Thailand og Burma, de som brakte skuterlykke på asiatiske landeveier, gjensyn med norsk jord, norsk sommer, norske fjell, norsk vinter, snø, de dagene som ble starten på magiske vennskap, du vet, det første møtet der alt bare stemmer, de dagene som var glede, de dagene alt føltes bra.
Bra.
Å være på egen hånd. Alene. Én.
Og jeg tenker på de andre dagene som ble til det tjuesyvende året, de som var så vonde, den dagen da det som var fremtiden plutselig ble fortid, for eksempel, rullgardindagen, da alt var mørkt, svart, smerte, og den andre dagen, den som ble den siste, den siste turen, den siste ølen, den siste, ja, den dagen vi visste var den siste, selv om vi forsikret hverandre om at den ikke skulle bli det, den skulle bli den første på noe annet sa vi, men vi visste jo det, jeg visste det, at sånn blir det ikke, noe annet er ikke en mulighet, det er dette som er slutten, dette er den siste dagen, her setter vi punktum.
Punktumsdagen.
Og jeg tenker på de andre dagene, de som fulgte, de dagene der hjertet var en tung klump i brystet, de dagene som gjorde klumpen stadig mindre, de dagene som bare var der, som bød på tid, tid til å føle, til å huske, til å glemme, til å puste, forme nye tanker, gå videre.
Gå videre.
Og det tenker jeg på, på en dag som denne, på en søndag, den andre søndagen i det tjueåttende året, og jeg er på fjellet, og det blåste da jeg gikk ut, ja, det snødde også, men ikke som dette, nå er det hvitt overalt, bakken er hvit, himmelen er hvit, og himmelen kommer stadig nærmere, jeg kan se fire svarte stikker framfor meg, så tre, to, og i snøen framfor meg, det litt mørkere hvite, det som er spor, skispor, hundespor, og det er bare å gå, å la sporet bestemme veien, ett stavtak, så ett til.
Og så, enda ett.
Snart fremme.
En ny dag.
————————————-
(IN ENGLISH:)
on a day like this
It’s Sunday, the second Sunday in my twenty-eight year, and I’m thinking about that, that I have lived for twenty-seven whole years, even a bit longer, and I don’t know, I find it strange, how the days just go on and on and become weeks, months, years, I find it strange that the days that mean so much, the days that it’s better just to forget, the days that only are, I find it strange how they slide into each other, strange that they in the final settlement have the same value, that one day always will be one day, twenty-four hours.
Day.
Night.
And I’m thinking of those days that were the twenty-seventh year, so wonderful they were, some of them, the ones that were filled with warm hearts, warm reunions, warm encounters, filled with love, with strangers among green rice terraces in Filipino mountains, with tender moments on the border between Thailand and Burma, the days that brought motorcyclehappiness on Asian roads, the re-encounter with Norwegian soil, Norwegian summer, Norwegian mountains, Norwegian winter, snow, the days that were the beginning of magical friendships, you know, those first meetings where everything is just right, the days that were happiness, the days everything felt good.
Good.
To be on your own. Alone. One.
And I’m thinking of the other days that were the twenty-seventh year, the ones that hurt so much, for example the day when what was the future suddenly became the past, the day of the roll-down curtain, when everything was dark, black, pain, and the other day, the one that was the last, the last walk, the last beer, the last, yeah, the day we knew was the last, although we kept reassuring each other that it shouldn’t, it should be the first of something else, we said, but we knew it, I knew it, that it wouldn’t, something else is not an option, it’s this that is the end, this is the last day, here we end.
The punctuation-day.
And I’m thinking of the other days, the days that followed, the days in which the heart made up a heavy lump, the days that made the lump getting smaller, the days that were just there, who provided time, time to feel, to remember, to forget, to breathe, to shape new thoughts, to move on.
Move on.
And I’m thinking of that, on a day like this, on a Sunday, the second Sunday of the twenty-eight year, and I’m in the mountains, and it was windy when I left home, yeah, it was snowing too, but not like this, now white is everywhere, the ground is white, the sky is white, and the sky is moving steadily closer, I can see four black sticks in front of me, then three, too, and in the snow in front of me, the slightly darker white, the white that is tracks, traces of skis, of dogs, and it’s just to walk on, to allow the track to decide the way, one ski pole in front of the other, one step forward, then another one.
And then, one more.
Soon at the destination.
A new day.
(I september var Andrea, Nareas og jeg på grensen mellom Thailand og Burma/Myanmar, vi hadde noen fantastiske dager, uvirkelige dager, vi møtte så mange fine mennesker, hørte så mange sterke historier, og dette, dette er reportasjen Andrea og jeg skrev, og som nå er minst like aktuell som da, for mens Burma/Myanmar roses høyere og høyere opp i skyene for deres skritt i retning demokrati, er det så mange som ikke tør håpe at endringene virkelig betyr noe. For dem.)
(Alle personene i reportasjen er anonymisert.)
Mens myndighetene i Burma snakker demokrati, drømmer flyktningene i Thailand om et liv i frihet. De håper, men tør ikke tro.
I Thailand er det regntid, og i den lille landsbyen Nai Soi nord i landet er det vann overalt. Elvene har vokst over sine bredder og i risåkerne renner bekker mellom grønne åkerlapper. Bare én vei leder inn til flyktningleiren Ban Mai Nai Soi, og i dag er den oversvømt, selve veien er bare gjørme, og der hvor det egentlig er en bro, er det nå en stri elv, vannet står høyere enn dekkene til bilene som krysser, motorsyklistene må satse på at de ikke blir tatt av strømmen, og fotgjengerne, de tar hverandre i hendene og møter vannet sammen, først et skritt, så et til.
Vi er utenfor Ban Mai Nai Soi, hjemmet til mer enn 14.000 flyktninger fra Burma. 14.000 mennesker som lever et liv uten andre steder å gå.
Vi slipper ikke inn.
– Vi har ingen frihet. Jeg er ikke fri. Jeg har ikke bare lyst til å kunne bevege meg utenfor leiren, jeg må kunne gjøre det. Vi må det.
24 år gamle Nyunt har bodd i Ban Mai Nai Soi i åtte år. Nå sitter han sammen med oss ved en elv like utenfor leiren. Egentlig har han ikke lov til å komme ut, akkurat som vi ikke har lov til å gå inn.
Bak oss passerer stadig flyktninger med flettede kurver på ryggen, de krysser risåkrene ulovlig for å kunne tjene litt penger, kanskje jobber de for noen lokale bønder, kanskje selger de egenproduserte varer på et marked. Inne i leiren er det trangt om plassen mellom de små bambushyttene som strekker seg oppover åssidene, og derfor er det vanskelig å dyrke mat, akkurat som det er vanskelig å skaffe seg en jobb. Dermed våger flyktningene seg ut i stedet. De fleste av dem tilhører folkegruppen Karenni, et folk som har vært i krig med de burmesiske myndighetene helt siden landet ble uavhengig av Storbritannia i 1948.
Nyunt er også Karenni, og hans historie starter i 1990, da landsbyen hans ble tatt over av regjerningssoldater, og familien ble tvunget til å flytte til en ny landsby, opprettet av myndighetene.
– Vi bodde der en stund, men myndighetene klarte ikke å forsyne oss med nok mat. Derfor fikk vi lov til å reise hjem igjen, forteller han.
Men livet på hjemstedet ble aldri det samme. Landsbyen hans lå i et såkalt svart område, en klassifisering som gjelder områder kontrollert av opprørsgrupper, i dette tilfellet Karenni National Progressive Party (KNPP).
– Vi måtte være forsiktige hele tiden, for hver eneste dag kom det soldater fra regjeringen for å få rapporter fra oss. De ville vite om vi kjente noen i KNPP og om vi støttet partiet selv. Pappa ble tvunget til å jobbe som bærer for soldatene, og han fikk malaria og døde. Da regnet soldatene meg som familiens overhode, og det var jeg som måtte svare på alle spørsmålene, jeg måtte sende meldinger til myndighetene hver eneste dag. De tvang meg til å fortelle sannheten, men da jeg gjorde det truet de meg, og spurte hvorfor vi tillot at rebeller holdt til i landsbyen. Jeg var ikke trygg hjemme lenger, og måtte flykte.
Reisen gikk gjennom jungelen og over grensen til Thailand og Ban Mai Nai Soi. Nå jobber han som leder for studentorganisasjonen Karenni Student Union. Organisasjonen driver blant annet en lederskole, der målet er å trene ungdom i politikk og demokrati, slik at de en dag kan bli ledere for Karenni-folket og kjempe for et demokratisk Burma.
– Jeg vil veldig gjerne tilbake til Burma, jeg elsker hjemlandet mitt. Nå er det helt umulig, men én dag, dersom situasjonen bedrer seg og vi alle kan reise tilbake, da skal jeg være der, sier Nyunt.
Drømmen om et liv i Burma deler han med mange, blant annet Shway, lederen for organisasjonen Karenni Refugee Committee (KnRC). Shway er 63 år gammel, like gammel som borgerkrigen.
– Jeg var elleve måneder gammel da krigen startet, så hele livet mitt har handlet om krig, sier han.
Burmas mørke historie starter for alvor med landets uavhengighet i 1948. Etter mer enn 60 år under britisk styre var ønsket om å bygge en egen nasjon sterkt, og i front gikk den etniske majoriteten i landet, burmanerne. I denne prosessen ble de fleste av landets 135 minoritetsgrupper oversett, til tross for at mange hadde blitt lovet selvstendighet av britene. Dette førte til protester, opprør og borgerkrig.
I 1962 forverret situasjonen seg ytterligere, da general Ne Win gjennomførte et statskupp og med det innledet et militærregime som skulle vise seg å styre Burma med jernhånd i flere tiår fremover. Nå begynte det å murre også blant de minoritetsgruppene som ennå ikke hadde tydd til våpen, og snart var mesteparten av Burma preget av sporadiske borgerkriger, av drap, voldtekt og tortur, tvangsflytting, tvangsarbeid og flukt.
I 1988 tok historien igjen en ny vending, da demokratiforkjempere tok til gatene i protest mot myndighetene. Tusenvis ble drept, og en ny general, Saw Maung, benyttet sjansen til å kuppe makten. Han innledet en ny minoritetspolitikk der våpenhvileavtaler ble inngått mellom myndighetene og mange av de største minoritetshærene. Denne perioden varte i tjue relativt rolige år, selv om sporadiske kamper fortsatt preget landet.
I 2009 endret situasjonen seg enda en gang, da myndighetene, nå med general Than Shwe i spissen, uttalte at alle minoritetshærer skulle bli en del av det nasjonale militæret – én nasjon, én hær. For minoritetshærene var dette uaktuelt, og én etter én ble våpenhvilene brutt. Frem mot 2010-valget unngikk myndighetene å kjempe tilbake, men da valget var unnagjort var kamper igjen en del av den burmesiske hverdagen.
63 år gamle Shway tror ikke det vil stoppe med det første. Som Karenni har han aldri opplevd noe som kan kalles fred, til tross for at også KNPP forhandlet med myndighetene, tilbake i 1995. Men fredsavtalen ble brutt etter kort tid, og kampene fortsatte som før. På den tiden var Shway allerede på plass i flyktningleiren Ban Mai Nai Soi, leiren som har vært hjemmet hans de siste 21 årene. Selv om myndighetene i hjemlandet snakker mer om demokrati og reformer etter 2010-valget, tror ikke Shway
han kan flytte tilbake til Burma i nærmeste fremtid.
– Jeg tror ikke på fred i Burma, men jeg håper. Vi har kjempet mot hverandre i over 60 år nå, og vi må håpe at det snart tar slutt. Men jeg vet ikke om myndighetene og de etniske grupperingene har fred i tankene. Og om det blir fred, vil det fortsatt være mange prosesser som gjenstår. Alle landminene som må fjernes, for eksempel, og hvem skal ta ansvar for flyktningene som vender tilbake, sier han.
Mens de venter på fred blir hverdagene i flyktningleiren Ban Mai Nai Soi til måneder, til år, til hele liv.
Men selv om leiren har blitt en langvarig løsning, drømmer beboerne om å komme seg videre til et sted der de kan skape et nytt liv. I et hus like utenfor leiren bor Thant (27). Som de fleste andre husene i området er det laget av bambus, og står på påler. Oppe på verandaen henger babyklær til tørk, inne er det ett stort rom som fungerer som både stue og soverom for den lille familien. Under huset hakker en høne og tre kyllinger i jorda på jakt etter mat.
– Her er det ikke mulig å tenke på fremtiden. Vi vet jo ikke engang hva som vil skje i morgen, sier Thant.
Hans vei fra Burma til Thailand startet da faren ble arrestert sammen med åtte andre i 1997. To av dem ble drept, mens Thants far ble satt i fengsel. Der ble han værende i tre år.
– Jeg følte at jeg måtte gjøre noe selv, og da jeg var ferdig på skolen kom jeg i kontakt med flere organisasjoner og begynte med politisk arbeid. I Burma er det vanskelig å forstå den fulle sannheten om hva som foregår, fordi media er sensurert, og det ikke er mulig å utrykke seg fritt. Vi prøvde å finne ut hva som virkelig skjedde, distribuere informasjon og organisere folk. Etter to år fikk myndighetene vite om arbeidet vårt, og jeg måtte flykte.
Sammen med to kamerater startet han på en lang og farlig reise fra staten Arakan vest i Burma. De fleste som flykter fra denne staten ender opp i de nærmeste grenselandene Bangladesh eller India, men Thant og vennene hans valgte en annen rute.
– Vi tenkte at regjeringssoldatene kanskje ventet på oss ved den grensen allerede, ettersom den er den nærmeste. Derfor valgte vi den lange veien til Thailand, forteller Thant.
I nesten tre uker gjemte de seg i jungelen og flyktet fra sted til sted.
Hele tiden livredde for å bli oppdaget og innhentet av regjeringssoldatene.
– Hadde jeg blitt arrestert ville jeg blitt avhørt, torturert og kanskje havnet i fengsel. Faren min fortalte meg at han ble torturert mye i fengselet, og da han kom tilbake hadde han merker etter elektriske støt på ryggen. Han tilbrakte resten av livet på sykehus, og døde som følge av torturen. Jeg var redd for at noe lignende ville skje meg om jeg ble tatt.
Frykten hans var ikke ubegrunnet. I følge organisasjonen Assistance Association for Political Prisoners (AAPP) som jobber for å forbedre fengselsforholdene i Burma, er tortur som en rutine å regne i burmesiske fengsler, spesielt når det gjelder politiske fanger. Nesten alle blir slått under avhør, noen så hardt og mye at det fører til indre blødninger, bevisstløshet og til og med døden. Andre torturmetoder inkluderer berøvelse av mat, vann og søvn, elektriske støt, forbrenning – noen ganger med en glødende jernstang, opphenging i taket etter armene for så å bli spunnet rundt og slått, og seksuell vold, for eksempel voldtekt.
Thant slapp unna.
Ved hjelp av falske id-kort og bestikkelser klarte han å komme seg over grensen, inn til Thailand, til tryggheten. Men etter åtte år i to forskjellige flyktningleire har han erfart at trygt ikke nødvendigvis betyr lett.
– Inne i leiren er det ikke mange jobber å få. Det var en stund jeg ikke hadde noen jobb i det hele tatt, og det var den verste perioden i mitt liv. Jeg drakk mye, gikk rundt og laget bråk, jeg skapte problemer for folk rundt meg. Jeg husker at jeg tenkte at om det skulle fortsette slik i ett år til, så kom jeg til å bli gal, forteller han.
Mangelen på jobb- og utdannelsesmuligheter er med på å gjøre alkoholmisbruk til et stort problem i Ban Mai Nai Soi. Risbrennevin produseres innad i leiren, og er dermed veldig lett å få tak i, noe som igjen gjør at til og med barn ned i 11-12 års alderen drikker seg fulle.
– I andre deler av verden går ungdom på universitetet, de fullfører studiene sine og ønsker seg en bra jobb. Vi har ikke mulighet til det, sier Thant.
Inne i leiren finnes det seks barneskoler, fire ungdomsskoler, én videregående skole og to skoler for videre utdanning, men lærekreftene er få og kvaliteten på undervisningen lav. Thant og kona hans drømmer om at deres fire måneder gamle sønn skal få andre muligheter i livet enn det de selv har fått.
– Vi vil at han skal få en god utdannelse, men sånn som det er nå, er det umulig, forteller han.
Kanskje er det spesielt vanskelig for Thant og hans familie.
For en tid tilbake fikk Thant et stipend og mulighet til å følge et nettbasert studie over fire år. Ettersom det ikke er internettilgang inne i Ban Mai Nai Soi, våget han seg utenfor, og nå er han en av mange flyktninger som lever ulovlig på utsiden av leiren. Dermed befinner han seg i et slags ingenmannsland: ikke har han rett på rasjoner og andre goder som distribueres innad i leiren, ikke har han tilgang på det livet lovlige personer i Thailand lever.
– Thaimyndighetene kan komme når som helst, og sende meg tilbake til leiren. Da må jeg avbryte studiene, og mulighetene mine for en ordentlig utdannelse vil forsvinne. Dette er ikke et normalt liv.
Men det er nettopp et normalt liv han drømmer om, for seg selv, for kona, for sønnen deres. Aller helst vil de tilbake til Burma.
– Det er det vi virkelig har lyst til. Men hva skulle vi ha gjort der? For å komme tilbake må vi vite at vi er helt trygge, og vi trenger muligheter å komme tilbake til, vi trenger hjelp til å etablere oss på nytt. Hvis alt dette hadde vært i orden, hadde vi reist tilbake. Da hadde alle reist tilbake, mener Thant.
Hva som kommer til å skje videre i livet hans tør han ikke spekulere i.
– Fremtiden er vanskelig å spå, det går ikke an. Vi kan ikke kontrollere situasjonen vår. Det er det bare de burmesiske og de thailandske myndighetene som kan.
Her står vi ved sakens kjerne. For hva er det egentlig som skjer i Burma, nå som det omstridte 2010-valget er overstått, og juntasjef Than Shwe har gitt fra seg makten til den tidligere generalen Thein Sein? Var det bare generaler som skiftet fra uniform til sivil, eller har det ført til faktiske endringer, til et land som beveger seg i retning demokrati, i retning fred?
Blant organisasjoner, politikere, akademikere og journalister er meningene delte, men felles for de fleste er en forsiktig optimisme. Organisasjonen International Crisis Group er blant de mer positive:
– Presidenten har gjort det klart at han har et mål om å bygge en moderne og velutviklet demokratisk nasjon. Noen mener at dette bare er ord, men sett i sammenheng med den langvarige politiske og økonomiske stagnasjonen Myanmar har opplevd, betyr det så mye mer. Etter 50 år med enevelde, sender landet nå sterke signaler om at de virkelig ønsker et nytt politisk styresett. Nå tillater de diskusjoner og initiativer som var utenkelige for bare noen måneder siden, skriver de i artikkelen “Myanmar: Store reformer underveis”.
Det aller synligste initiativet er kanskje den utstrakte hånden president Thein Sein har gitt til den langvarige politiske motstanderen Aung San Suu Kyi. I august møtte de to hverandre for samtaler, og etterpå mente selv Aung San Suu Kyi å se antydninger til forbedringer i landet hun har kjempet så lenge for.
Deretter har det gått slag i slag. 1. april skal det velges representanter til 48 seter i parlamentet i et såkalt suppleringsvalg, Aung San Suu Kyi har bestemt seg for å stille som frontfigur for det tidligere bannlyste National Leauge for Democracy, og nå er hun på valgturné. Samtidig har flere land med Norge i spissen opphevet sanksjoner mot landet, og Jonas Gahr Støre, han har akkurat vært i møte med presidenten.
– Det er viktig at vi anerkjenner de positive endringene vi ser og bidrar til å gjøre dem irreversible. Norge vil være tydelig på at også fortsatt positiv utvikling vil anerkjennes i handling fra vår side. Valget blir veldig viktig i så måte, sier han til Aftenposten etterpå.
Men selv om presidenten snakker og tilsynelatende praktiserer mer demokrati, består regjeringen av flere tidligere militære hardhauser som kan skape trøbbel for gjennomføring av de varslede reformene, ettersom de har mer å vinne på at situasjonen forblir som den er.
I tillegg kommer de etniske grupperingene som alle krever å bli tatt på alvor. Mange av dem har gått sammen i koalisjonen United Nationalities Federal Council (UNFC), med et mål om å forhandle frem en nasjonal våpenhvile, som igjen kan føre til varig fred. Men foreløpig foretrekker myndighetene å snakke med enkelte minoriteter hver for seg, noe som betyr at borgerkrigen mange steder fortsetter som før. I flyktningleiren Ban Mai Nai Soi kan de ikke gjøre annet enn å vente.
Soe (30) har ventet hele livet.
Hun ble født ved grensen mellom Burma og Thailand, og har bodd i flyktningleiren helt siden den åpnet i 1989. Selv om hun aldri har bodd i Burma, har hun et sterkt forhold til landet, og i 1997 snek hun seg over grensen for å se hjemstaten med sine egne øyne. Reisen var farlig, og hun måtte gjemme seg hele tiden, men fikk sett hvor vakkert landet hennes er. Nå er hennes største ønske å kunne vende tilbake, på lovlig vis.
– Jeg har aldri drømt om å bli overført til et tredje land. Selv om jeg ikke tror på fred ennå, vil jeg være her i Thailand inntil situasjonen i Burma er sånn at jeg kan reise tilbake, sier hun.
Fra Burma kommer det signaler om at ønsket hennes kanskje kan bli en realitet. I midten av august i fjor oppfordret president Thein Sein alle burmesere som oppholder seg utenfor Burma til å komme tilbake for å hjelpe til med utviklingen av landet. Men invitasjonen inneholder ingen lovnad om amnesti for dem som har rømt. Derfor mener politiske motstandere at utspillet er meningsløst og umulig å gjennomføre. Selv tør ikke Soe tro på at drømmen hennes kan bli virkelig.
– Etter valget snakker alle om fred, men jeg tror ikke det kan bli fred. Regjeringen slåss fortsatt mot de etniske grupperingene, og jeg tror at den krigen kommer til å fortsette. Jeg tror ikke at vi kan reise tilbake, ikke nå. Kanskje om femti år, kanskje om hundre.
Bare én vei leder inn til flyktningleiren Ban Mai Nai Soi, bare én vei leder ut.
Det har regnet enda mer denne dagen, og nå er veien som en suppe av gjørme, vi tar av oss skoene våre og vasser i retning den oversvømte broen, mot veien som nå er en elv. Der ute i elva vet en burmesisk mann å utnytte det som i utgangspunktet virker så håpløst. Han har steget av motorsykkelen sin, og står nå og holder den fast mens bakhjulet spinner, det er vann overalt, og snart er den ren, motorsykkelen.
Vasket ren av flommen.
Han stopper motoren, slipper tre kvinner med flettede kurver på ryggen forbi.
De er på vei inn. Vi er på vei ut.
—————————————–
(IN ENGLISH:)
(In September, Andrea, Nareas and I found ourselves on the border between Thailand and Burma/Myanmar, and we had some wonderful days, unreal days, we met so many amazing people, heard so many moving stories, and this, this is the feature Andrea and I wrote after, and it’s just as relevant now as it was then, cause while Burma/Myanmar is being highly praised for their efforts towards democracy, there are so many who don’t dare to hope that the changes really matter. To them.)
(None of the names used are the persons’ real names.)
While the authorities in Burma talk democracy, the refugees inside Thailand are dreaming of a life in freedom. They hope, but dare not believe.
In Thailand, it’s the rainy season, and in the small village of Nai Soi in the north of the country, it is water everywhere. The rivers have inundated their banks, and in the rice fields streams are flowing in between green pieces of land. Only one road leads into the refugee camp Ban Mai Nai Soi, and today it’s flooded, the road is simply mud now, and where there’s usually a bridge, there is now a river, the water is standing higher than the tires of the cars crossing, the motorcyclists have to gamble that they are not taken away by the current, and the pedestrians, they take each other’s hands and meet the water together, first one step, then another one.
We are outside Ban Mai Nai Soi, the home to more than 14.000 refugees from Burma. 14.000 people who live lives with no other places to go.
We are not able to get in.
——————–
- We have no freedom. I’m not free. It’s not just that I want to be able to go outside the camp, I have to be able to do that. We have to.
For eight years, 24 years old Nyunt has lived in Ban Mai Nai Soi. Now, he is with us, sitting next to a river right outside the camp. He is not allowed to be here – to leave the camp, just like we are not allowed to enter. Behind us, one refugee after another is passing, carrying wicket baskets on their backs, they are crossing the rice fields illegally to get the chance to earn some money, maybe they are working for some local farmers, maybe they are selling self-produced crafts at a market. Inside the camp, it’s very little space between the small bamboo huts that cover the hillsides, and thus, it’s hard to cultivate food, just like it’s hard to get a job. Therefore, the refugees are risking leaving the camp. Most of them belong to the ethnic group of Karenni, a people who has been at war with the Burmese government since the country got its independence from the British all the way back in 1948.
Also Nyunt is Karenni, and his story begins in 1990, when his village was taken by government soldiers, and his family was forced to move to a new village, created by the authorities.
– We lived there for a while, but the authorities failed to supply us with enough food. Therefore, we were allowed to return home, he says.
But life at home wasn’t the same. His village was now located in a so-called black area, a classification that applies to areas controlled by rebel groups, in this case the Karenni National Progressive Party (KNPP).
– We had to be careful all the time, cause every day soldiers from the government came to get reports from us. They wanted to know if we knew anybody in KNPP, and if we supported them ourselves. My dad was forced to be a porter for the soldiers, and got malaria and died. Then, the soldiers counted me as the head of the family, and I was the one who had to answer all the questions, I had to give them reports every day. They forced me to tell the truth, but when I did, they threatened me, and asked me why we let rebels live in our village. I wasn’t safe at home anymore, and had to flee.
The journey went through the jungle, and across the border to Thailand and Ban Mai Nai Soi. Now, he is working as head of the Karenni Student Union, an organization that among other things runs a leadership school, with an objective of training youth in politics and democracy, so that they one day may be the new leaders of the Karenni people, fighting for a democratic Burma.
– I really want to go back to Burma, I love my home country. Now, it’s impossible, but one day, if the situation gets better and we all can go back, then I’ll be there, Nyunt says.
——————–
The dream of a life in Burma he shares with many, and among them Shway, the head of the Karenni Refugee Committee (KnRC). Shway is 63 years old, just as old as the civil war.
– I was eleven months old when the war started, so my whole life has been about war, he says.
Burma’s dark history begins in earnest with the country’s independence in 1948. After more than 60 years under the British, the desire to build a nation of their own was strong, especially among the ethnic majority, the Burmans. In this process, most of the country’s 135 minority groups were ignored, even though many of them had been promised independence by the British. This led to protests, riots and civil war.
In 1962, the situation turned for the worse, when general Ne Win carried out a coup, and by that initiated a military regime that was about to rule Burma with an iron fist for decades to come. Now, also the minority groups that hadn’t yet resorted to arms began to murmur, and soon, most of Burma witnessed sporadic civil wars, with murder, rape and torture, forced relocation, forced labour, and flight.
In 1988, the story again took a new turn, when democracy activists took to the streets to protest against the government. Thousands were killed, and a new general, Saw Maung, took the opportunity to get to power. He introduced a new policy of ceasefire agreements with the major minority armies, and this period lasted for twenty relatively quiet years, although sporadic fighting still dominated the country.
In 2009, the situation changed once again, when the government, now with general Than Shwe at the lead, exclaimed that all minority armies should become parts of the national army – one nation, one army. The minority armies found this unacceptable, and one after another, the ceasefires were broken. Leading up to the election of 2010, the authorities were reluctant to fight back, but when the votes were counted, fighting again made up a great part of the Burmese life.
63 years old Shway doesn’t think it will stop soon. As a Karenni, he has never experienced such a thing as peace, despite the fact that also KNPP has negotiated with the government, back in 1995. But the ceasefire agreement was broken after a short time, and the fighting continued as before. At that time, Shway was already living in the refugee camp Ban Mai Nai Soi, the camp that has been his home for the past 21 years. Although the authorities in his home country now are talking about democracy and reform, Shway doesn’t believe he can move back to Burma in the near future.
– I don’t believe in peace in Burma, but I hope. We have been fighting each other for 60 years now, and we have to hope that it will end soon. But I don’t know if the government and the ethnic groups are thinking about peace. And if there is peace, a lot of processes still remain. All the landmines that have to be removed, for example, and who will take care of the refugees returning home, he says.
——————–
While they are waiting for peace, the days in the refugee camp of Ban Mai Nai Soi turn into months, to years, to whole lives.
But even though the camp has become a long-term solution, the residents are dreaming about moving on to a place where they can create a new life. In a house just outside the camp lives Thant (27). Like most of the houses in the area, his is made of bamboo, standing on poles. On the porch, baby clothes are left to dry, inside there is one room that serves as both living room and bedroom for the family. Underneath the house, four chickens are picking the soil in search of food.
– Here, it’s not possible to think about the future. We don’t even know what will happen tomorrow, Thant says.
His road from Burma to Thailand started when his father was arrested along with eight others in 1997. Two of them were killed, while Thant’s father was imprisoned. There he remained for three years.
– I felt that I also had to do something, and when I finished school, I got in touch with several organizations and began doing political work. In Burma, it is difficult to understand the complete truth about what’s going on, because media is censored, and it’s not possible to express yourself freely. We tried to find out what really happened, distribute information and organize people. But after two years, the government found out about our work, and I had to flee.
Together with two friends, he started out on a long and dangerous journey from the Arakan state in western Burma. Most people fleeing this state end up in one of the closest border countries – Bangladesh or India, but Thant and his friends chose a different route.
– We thought that the government soldiers could be waiting for us at that border already, since it’s the nearest one. Therefore, we chose the long road to Thailand, he says.
For almost three weeks, they hid in the jungle, running from place to place.
All the while terrified of being discovered and caught by the government soldiers.
– Had I been arrested, I would have been interrogated, tortured, and maybe ended up in prison. My father told me that he was tortured a lot in prison, and when he came back, he had marks from electricity shocks on his back. He spent rest of his life in hospital, and died as a result of the torture. I was afraid that something similar would happen to me if I was caught.
His fear was not unfounded. According to the Assistance Association for Political Prisoners (AAPP) that works to improve the prison conditions in Burma, torture has to be seen as the norm in Burmese prisons, especially regarding political prisoners. Almost all of them are beaten during interrogation, some so hard and so much that it causes internal bleeding, unconsciousness and even death. Other methods of torture include deprivation of food, water and sleep, electric shock, burns – sometimes with a hot iron rod, hanging from the ceiling by the arms only to be spun around and beaten, and sexual violence, like rape.
——————–
Thant got away.
Using false ID cards and bribes, he managed to get across the border to Thailand, to safety. But after eight years in two different refugee camps, he has learned that safe doesn’t necessarily mean easy.
– Inside the camp, there are few jobs available. There was a time when I had no job at all, and that was the worst period of my life. I drank a lot, went around and made noise, I created problems for the people around me. I remember thinking that if my life continued like that for one more year, I would go crazy, he says.
The lack of jobs and educational opportunities contributes to making alcohol abuse a major problem in Ban Mai Nai Soi. Rice liquor is produced inside the camp, making it easy to obtain. This, in turn, leads to children as young as 11 and 12 getting drunk.
– In other parts of the world, young people are going to the university, they finish their studies and look for good jobs. For us, that’s impossible, says Thant.
Inside the camp, there are six elementary schools, four middle schools, one high school, and two schools for further education, but the teachers are few and the quality of teaching is low. Thant and his wife dream that their four-month-old son will be given other opportunities in life than what they’ve had.
– We want him to get a good education, but the way it’s now, it’s impossible, he says.
It might be especially difficult for Thant and his family.
A while back, Thant got a scholarship and with that the opportunity to follow a web-based study for four years. Since there is no internet access in Ban Mai Nai Soi, he ventured outside, and now, he is one of many refugees living illegally outside the camp. Thus he finds himself in sort of a no man’s land: he is not entitled to rations and other goods distributed within the camp, and he does not have access to the life the legal people in Thailand live.
– Thai authorities can come at any time and send me back to the camp. Then I have to quit my studies, and my opportunities for proper education will disappear. This is not a normal life.
But it’s a normal life he is dreaming of, for himself, for his wife and for their son. More than anything, they want to go back to Burma.
– That’s what we really want. But what would we have done there? To go back, we need to know that we are completely safe, and we need opportunities to go back to, we need help to settle again, and create new lives. If all these things were in order, we would have gone back. Then everyone would have gone back, Thant says.
He dares not think about what the rest of his life will bring.
– The future is difficult to predict, it’s impossible. We cannot control our situation. It’s only the Burmese and the Thai authorities who can do that.
——————–
Here we are at core of the situation. Cause what is really happening in Burma, now that the disputed 2010 election is over, and general Than Shwe has given up power to the former general Thein Sein? Was it only generals changing from uniforms to civilian clothes, or has it led to real change, to a country moving towards democracy, towards peace?
Among organizations, politicians, academics and journalists, the opinions vary, but what most of them have in common is a cautious optimism. The International Crisis Group is among the more positive:
– The president has made it clear that his goal is to build a modern and developed democratic nation. Some observers have dismissed such talk as “just words”, but in a context of long-term political and economic stagnation they are much more than that. After 50 years of autocratic rule, they show strong signs of heralding a new kind of political leadership in Myanmar – setting a completely different tone for governance in the country and allowing discussions and initiatives that were unthinkable only a few months ago, the organization states in the article “Myanmar: Major Reforms underway.”
The most visible initiative is perhaps the hand president Thein Sein has reached out to his long-standing political enemy Aung San Suu Kyi. In August, the two of them met, and afterwards, even Aung San Suu Kyi admitted that she sees signs of improvement in the country she has fought for for so long.
Since then, the ball has kept rolling. A by-election is planned for April 1st, and Aung San Suu Kyi has decided to participate, to be the head of the earlier banned National League for Democracy, and now, she’s on her campaign tour. Meanwhile, several countries, also Norway, have lifted their sanctions against the country.
But even though the president speaks and apparently practices more democracy, the government is made up of several former military tough guys that may create trouble for the implementation of the announced reforms, as they have more to gain from the situation remaining as it is.
Additionally come all the ethnic groups that require to be taken seriously. Many of them have joined forces in the coalition United Nationalities Federal Council (UNFC), with an aim of negotiating a national truce, which may lead to lasting peace. But so far, the authorities prefer to speak with a couple of the minorities separately, which means that in many places, the civil war continues. In the refugee camp Ban Mai Nai Soi, they can’t do anything but wait.
Soe (30) has waited all her life.
She was born at the border between Burma and Thailand, and has lived in the refugee camp since it opened in 1989. Although she has never lived in Burma, she feels a strong connection to the country, and in 1997, she sneaked across the border to see her home state with her own eyes. The journey was dangerous, and she had to hide all the time, but at least she got to see how beautiful her country is. Now her biggest wish is to return, legally.
– I have never dreamed about being transferred to a third country. Although I don’t believe in peace yet, I want to stay here in Thailand until the situation in Burma is so that I can go back, she says.
From Burma, signals suggest that her wish might become reality. In mid-August last year, president Thein Sein urged all Burmese people residing outside the country to come home to help with the development of Burma. But the invitation contained no promise of amnesty for those who have escaped. Therefore, political opponents believe the statement is meaningless and impossible to implement. Even Soe does not dare believing her dream will come true.
– After the election, everybody talks about peace, but I don’t think there can be peace. The government is still fighting against ethnic groups, and I think that the war will continue. I don’t think we can go back, not now. Maybe in fifty years, maybe in a hundred.
——————–
Only one road leads into the refuge camp Ban Mai Nai Soi, only one road leads out.
It has rained even more this day, and now the road is like a soup of mud, we slip out of our shoes and wade towards the flooded bridge,, towards the road that is now a river. Out there in the river, a Burmese man knows how to make use of what seems so hopeless. He has stepped off his motorcycle, he is holding it tight while one of the wheels spins, and there is water everywhere, and soon, there is a clean motorcycle too.
Cleaned by the flood.
He cuts the engine, lets three women with wicket baskets on their backs pass.
They are on their way in. We are on our way out.
(For English, scroll down.)
Å spenne på seg skiene rett utenfor huset.
Gå noen meter på veien, skjære av, gammelt spor, ny snø.
Bortover, bortover, bortover, og så oppover, opp på fjellet, utsikt, der nede, en blågrå varangerfjord, her og der, klynger med bjørketrær.
Hvitt, grått, blått.
Himmelen blå, rosa, gul.
Hvit.
Å hilse på glade skiløpere, fin dag i dag, ja, ja, man må komme seg ut på en dag som denne, du får ha god tur videre, ja, god tur du også, og så videre, videre, godt driv, god glid.
Og å komme hjem igjen.
Kaffe, brødskive, varm dusj.
Sliten kropp.
Glad sjel.
————————————–
(IN ENGLISH:)
To fasten the skis right outside the house.
A few meters on the road, cut off, old tracks, new snow.
Forward, forward, forward, then up, up on the mountain, a view, down there, a blue-gray fjord, here and there, clusters of birch trees.
White, gray, blue.
The sky, blue, pink, yellow.
White.
To greet happy skiers, a wonderful day today, isn’t it, yeah, you have to get out on a day like this, enjoy your trip, you too, and so on, moving on, good drive, good glide.
And to come home again.
Coffee, a piece of bread, hot shower.
Tired body.
Happy soul.
(For English, scroll down.)
Den ligger der, der oppe på bakketoppen, foran er en mørk dal, bak, et mørkt fjell, ja, alt er mørkt nå, klokka er fem og det er fredag ettermiddag, det er helg, det er tjue minus, ja, det har vært kaldt de siste dagene, minus 16, minus 17, haugevis av blå grader og en vind som har fått ansikt til å stivne, kinn til å prikke, til å gløde rødt, ja, det har vært kaldt, for kaldt til å gå inn til skihytta, har det blitt sagt, og i hvert fall for kaldt til å overnatte der, det er en parafinovn som ikke virker og et rom det vil bli vanskelig å få varmt, så har det blitt sagt, men vi går likevel, går mila fra Vadsø til skihytta, vi har hodelykt og pelslue og ullundertøy og vi er varme og verden er kald, og der oppe ligger den, vi er framme, det er helg og skihytta erklæres for åpen.
Åpen.
Men kald.
Ute er det minus tjue, inne minus seks, og mens vi fyrer i en ovn, i to, i tre føles minus seks kaldere enn de tjue, kroppen som var varm, har blitt kald, alt føles kaldt, det eneste som nytter er å sitte på stolen framfor ovnen, rette føttene mot flammene, ta i mot, tine, men ovnene sluker ved, en kubbe, to, tre, i timer løper tiden slik, to kubber i ovnen på kjøkkenet, to på soverommet, to på stua, strekk ut føttene, tin, to kubber i ovnen på kjøkkenet, og sånn fortsetter det, og sakte teller gradestokken oppover, det er minus fire grader nå, vi passerer null, vi er i pluss.
Og vi har vin.
Og badstu.
Og øl, badstuøl, og i badstuen er det varmt, vi svetter kulda ut, og i mellomtiden stiger gradene i stua, før vi legger oss er vi oppe i 17, et gledens øyeblikk, men det varer ikke lenge, vi må jo sove også.
Ja, vi må jo sove også, og selv om vi står opp en gang hver for å holde ovnene varme, så hjelper det ikke, når morgenen kommer fins det ikke tvil, her er det kaldt, og så er det påan igjen, kubbe i ovnen, ild, kubbe i ovnen, ild, og det er lørdag og skihytta er åpen, vi koker kaffe og steker sveler, tenker varme tanker om frosne skiløpere, om det finnes noen av dem, da, er det noen som går på ski i tjue minus, tro, er det egentlig det.
Det er er seks.
I hvert fall kommer det seks vandrere til skihytta denne helgen, seks hardhauser med ski på beina og mot i sjela, og tre er så ivrige at de snur med en gang, de kommer ikke inn engang, vil ikke ha sveler, ja, det er faktisk bare en som vil ha svele, så vi spiser resten selv, en helg fyllt med sveler og syltetøy og kokekaffe og røkte kjøttpølser, og det er i grunn ikke så verst, og når hyttesjefen kommer innom og forklarer hvordan to gassovner virker, blir det enda bedre, for temperaturen stiger, minus 22 ute, pluss 22 inne.
Pluss 25. 26. 27.
Varmt.
Ja, nå er det så varmt at vi i hvert fall ikke trenger å stå opp for å fyre i løpet av natten, sier jeg, det blir nok ikke mindre enn femten grader nå, og det skulle ikke vært lov å få sånne innfall, det skulle ikke vært lov, for selvfølgelig vinner vinteren, selvfølgelig vinder kulda, selvfølgelig gjør den det.
Pluss 4. Inne.
Minus 25. Ute.
Kaldt, kaldt, kaldt.
Men fint.
En verden der alt er hvitt, trærne, husveggen, fjellet, himmelen, alt er hvitt, så rent, så friskt, så vakkert.
Varm pelslue, røde kinn.
—————————————–
(IN ENGLISH)
There it is, up there on the hill, in front is a dark valley, behind, a dark mountain, yeah, everything is dark now, it’s five o’clock on a Friday evening, it’s the weekend, and it’s twenty degrees below, yeah, the last couple of days it’s been cold, minus 16, minus 17, a bunch of blue degrees and a wind that has made faces harden, cheeks tingling, glowing red, yeah, it’s been cold, too cold to go skiing into the ski-cabin, it’s been said, and certainly too cold to stay there overnight, it’s a kerosine oven that doesn’t work and a room too difficult to get warm, so it’s been said, but we go anyway, we go the ten kilometers from Vadsø to the cabin, we have headlamps and fur hats and wool underwear and we are warm and the world is cold, and there it is, we are there, it’s weekend, and the ski-cabin is declared open.
Open.
But cold.
Outside, there is minus twenty, inside minus six, and while we do our best to get the fire going in one stove, in two, three, minus six feel colder than those twenty, the body that was warm is getting cold, everything is cold, and the only thing possible is to sit on the chair in front of the oven, feet against the fire, receive, defrost, but the ovens consume wood, one log, two, three, for hours this is how we spend our time, two logs in the stove in the kitchen, two in the bedroom, two in the living room, stretch out feet, defrost, two logs in the stove in the kitchen, and so it continues, and slowly, the thermometer is counting upwards, it’s minus four degrees now, we pass zero, we are on the red side.
And we have wine.
And sauna.
And beer, saunabeer, and the sauna is hot, we sweat the cold out, and meanwhile, the temperature in the living room is rising, and before we go to bed, we reach 17, it’s a joyful moment, but it doesn’t last long, cause we have to sleep as well.
Yeah, we have to sleep, and even if we get up during the night to keep the fires burning one time each, it doesn’t help, when morning comes there is no doubt, here is cold, and so, it’s only one thing to do, to start over again, a log in the stove, fire, log in the stove, fire, and it’s Saturday and the ski-cabin is open, and we heat coffee and make pancakes and think warm thoughts about frozen cross-country skiers, if they exist, that is, is there anyone who goes skiing in minus twenty degrees, is there anyone who does that.
It’s six.
At least there are six skiers who goes to the ski-cabin this weekend, six brave people with skis on their feet and brave souls, and three of them are so eager that they turn around immediately, they won’t even get inside, won’t have a pancake, yeah, it’s just one single person that wants a pancake, so we eat the rest of them ourselves, it’s a weekend filled with pancakes and jam and coffee and smoked sausages, and it’s not so bad after all, and when the cabin-boss arrives to explain how two gas ovens works, it gets even better, cause it’s getting warmer now, minus 22 outside, plus 22 inside.
Plus 25. 26. 27.
Hot.
Yeah, now it’s so hot that we certainly don’t need to get up to feed the fire during the night, I say, there will probably be no less than fifteen degrees in here now, and it shouldn’t be allowed to get such ideas, it shouldn’t be allowed, because of course the winter is winning, the cold is winning, of course it is.
Plus 4 inside.
Minus 25 outside.
Cold, cold, cold.
But beautiful.
A world where everything is white, the trees, the house, the mountains, the sky, everything is white, so clean, so fresh, so beautiful.
A warm fur hat, red cheeks.
(For English, scroll down.)
Jeg lander i Kirkenes, og kjenner at det er her jeg hører hjemme, akkurat nå er det her jeg hører hjemme, jeg går ut av flyet og rundt meg virvler snøen, det blåser kuling og snøen er overalt, og jeg har ikke sett snø på tre år, og det er så vidt jeg klarer å tenke klart, jeg puster kald luft inn, varm luft ut, jeg går sakte, sakte fra flytrappen til ankomsthallen, jeg får snø i nakken, snø i håret, og jeg tenker at det blir ikke bedre enn dette, ingenting er bedre enn dette.
Men så er det jo det.
For når snøen legger seg og det klarner opp, da kommer lyset, jeg er i Vadsø nå, det er midten av november, og det er fortsatt lyst, solen står lavt lavt lavt på himmelen, gjør hvite vegger gule, gjør skyene rosa, lilla, blå, og det er så fint, og for hver dag blir disse øyeblikkene av lys litt kortere, og snart er den ikke her i det hele tatt, sola, og vi kaller det mørketid, men det er jo ikke mørkt, det er blått, innimellom i hvert fall, innimellom mørket er det blått, noen blå timer, og før det, og etterpå, røde skyer, oransje skyer, skyene gløder, himmelen gløder, og det blir ikke bedre enn dette.
Ingenting er bedre enn dette.
Akkurat nå.
(Dette er den tredje delen av historien om den store flyttingen fra Bangkok til Vadsø. Om du gikk glipp av de to andre, er det ingen grunn til fortvilelse. Trykk først her, så her.)
———————————
(IN ENGLISH:)
I arrive Kirkenes, and I know that this is where I belong, right now this is where I belong, I leave the plane and all around me is swirling snow, it’s so windy and snow is everywhere, and I haven’t seen snow in three years, and it’s almost impossible to think clearly, I breathe cold air in, warm air out, I walk slowly, slowly from the plane to the arrival hall, I get snow inside my clothes, snow in my hair, and I think that it doesn’t get better than this, nothing is better than this.
But then it is.
Cause when the snow settles and the sky clears, then comes the light, I’m in Vadsø now, it’s the middle of November, and it’s still light outside, the sun is sitting low low low on the sky, making white walls yellow, making clouds pink, purple, blue, and it’s so beautiful, and every day these moments of light are a little shorter, and soon it’s not here at all, the sun, and we call it the polar night, the time for darkness, but then it’s not dark, it ‘s blue, occasionally at least, in the middle of all the darkness is blue, a couple of blue hours, and before that, and afterwards, red clouds, orange clouds, the clouds are glowing, the sky is glowing, and it doesn’t get better than this.
Right now, noting is better than this.
(This is the third part of the story about the big move from Bangkok to Vadsø. If you missed the other two, there is no reason to panic. Click first here, and then here.)
Da flyet fra Madrid landet på Fornebu og vi gikk ut flydøren, ned landgangen, begynte jeg å gråte. Det var den kalde, klare luften. Den kalde, isblå luften. Jeg trakk den inn i dype drag, hadde aldri, noensinne kjent en bedre, sterkere luft. Et lite drag av fuktighet i luften, det ville bli regn. Om ikke lenge ville det begynne å snø. En tykk, hvit snø. Den ville legge seg i gatene. Det ville bli desember, det ville bli jul.
Jeg leser Tomas Espedal, og jeg tenker at det var akkurat sånn det kjentes, akkurat sånn, det var fire døgn siden jeg satte meg i en drosje i Bangkok for siste gang, i mellomtiden hadde jeg mellomlandet i Frankfurt, jeg hadde hatt fire fine dager i en by som ennå ikke frøs, men nå var jeg på vei hjem, til Norge, til Oslo, ja, jeg er på vei hjem, og flyet jeg sitter i nærmer seg stadig grantræråser avløst av vann avløst av åkere, røde hus, stadig nærmere, og så lander vi og så er jeg i ankomsthallen og så er jeg ute, ute, og jeg vet ikke, jeg er oppspilt og helt rolig samtidig, jeg er i balanse på en måte, et øyeblikks lykke, kanskje, og det er luften som gjør det, det må være luften, kald, klar, krispi, jeg puster frostrøyk og tenker at ingenting kan måle seg med denne luften, ingenting.
Ingenting.
Et øyeblikks lykke.
Syv dagers lykke.
Jeg er i Oslo i syv dager, Oslo som er hjem, men likevel ikke, jeg skal videre, alltid videre, men nå er jeg her, og det er november, det er høst, det er brunt og gult og grønt og rødt og det er kaldt, jeg finner fram luene mine, strømpebuksene, ullkjolene og jeg går, ja, jeg går og går og går, jeg går på besøk, jeg går fra Korsvoll til Sagene til Egertorget til Grønland for å drikke kaffe, spise lunsj, drikke øl, vin, jeg går hjem igjen, jeg går for turens skyld, går og går og går, og så fint det er, å gå, kald luft mot røde kinn, det er november.
Snart vinter.
Snart snø.
Snart desember.
Snart jul.
——————————–
(IN ENGLISH:)
When the plane from Madrid landed at Fornebu and we went out of the aircraft door, down the gangway, I started crying. It was the cold, clear air. The cold, ice-blue air. I took it in in deep breaths, had never, ever felt a better, stronger air. A small touch of moisture in the air, it was going to rain. Soon, it would start snowing. Thick, white snow. It would settle in the streets. It would be December, it would be Christmas.
I’m reading Tomas Espedal, and I’m thinking that he’s right, that’s exactly how it felt, it had been four days since I sat in a taxi in Bangkok for the last time, in the meantime I had stopped in Frankfurt, had four fantastic days in a city not yet freezing, but now I was heading home, to Norway, to Oslo, yeah, I’m on my way home, and the plane I’m in is steadily moving closer to evergreen hills followed by water followed by fields, red houses, steadily closer, and we land and I’m in the arrivals hall and I’m outside, outside, and I don’t know, I’m excited and totally calm at the same time, in balance in a way, a moment of instant happiness, perhaps, and it’s because of the air, it has to be the air, cold, clear, crispy, I’m breathing frost smoke and I’m thinking that nothing compares to this air, nothing.
Nothing.
A moment of instant happiness.
Seven days of happiness.
I’m in Oslo for seven days, Oslo, which is home, but not, I’m on my way somewhere else, always on my way, but now, I’m here, and it’s November, it’s autumn, it’s brown and yellow and green and red and it’s cold, I find my hats, tights, woolen dresses, and I walk, yeah, I walk and walk and walk, I’m walking from Korsvoll to Sagene to Egertorget to Grønland to drink coffee, eat lunch, drink beer, wine, I walk back home, I walk just for the sake of walking, I walk and walk and walk, and so nice it is, to walk, cool air on red cheeks, it is November.
It’ll soon be winter.
Soon snow.
Soon December.
Soon Christmas.
Okei.
Nå har jeg forsøkt å skrive disse ordene så mange ganger, jeg har skrevet setninger og tatt dem bort igjen, stablet ord etter hverandre, flyttet dem fra hverandre igjen, og jeg fortsetter nå, akkurat nå når jeg skriver akkurat dette, bokstav på bokstav fremover, bokstav på bokstav bakover, og det er rart, er det ikke, at det skal være så vanskelig å sette et punktum for de to årene som har gått, å si hadet, liksom, så mye å formidle, så vanskelig å gjøre nettopp det.
Det er rart.
Men likevel ikke.
Nei, kanskje er det ikke så rart, jeg mener, hvordan skal man få plass til to år med tanker, med opplevelser, med følelser, med lukter, smaker, syn, med bekjentskap og vennskap, med reiser, svette, tordenvær, solbrent hud, med løshunder, rotter og kakerlakker, hvordan skal man få plass til alt sammen i tankene på en gang, er det egentlig mulig, å samle alt sammen, sortere, formulere med ord, med setninger, nei, jeg vet ikke.
Jeg vet ikke.
Men jeg vet at det er akkurat en måned siden jeg satte meg i en drosje i Bangkok for siste gang, klemte Samara for siste gang, kjørte til flyplassen, og det var flom i Bangkok, han snakket om det, drosjesjåføren, han snakket og jeg svarte litt her og litt der de gangene jeg forsto at han stilte meg et spørsmål, men aller mest så jeg ut av vinduet, på husene, takene, butikkene, matselgerne, på bilene, mopedene, tuktukene, jeg så på verden som passerte utenfor vinduet, tenkte at dette er siste gang.
Siste gang.
Bangkok for siste gang.
Og jeg vet at det ikke er sant.
Det er ikke sant, jeg skal jo tilbake, selvfølgelig skal jeg tilbake, og jeg tenker på det der jeg sitter i drosjen, jeg tenker at jeg ikke kunne ha sittet der om jeg ikke visste at jeg kommer tilbake, og jeg tenker at jeg vet at jeg kommer tilbake, selv om jeg ikke VET det, vet jeg det likevel, ja, jeg vet det, men jeg vet også at det ikke blir det samme, det blir aldri det samme, det er ikke sant, det de sier, at historien repeterer seg selv, det er ikke sant, det som har vært er over, det som kommer er aldri det samme som det som var før, og jeg vet det der jeg sitter, at neste gang jeg sitter i en drosje i Bangkok, så vil alt være annerledes, disse to årene er over.
Over.
Og det gjør litt vondt.
Ja, det gjør litt vondt, å tenke på alle hverdagene som ikke lenger er hverdager, å stå opp i et rom som enten er altfor kaldt, fordi airconditionen har stått på hele natten, eller altfor varmt, fordi den har blitt slått av, å dra på seg en shorts, en t-skjorte, en kjole, å bli omsluttet av klam, tung luft når man går ut, å gå til undergrunnsbanen, til skytoget, kjenne lukten av grillet kylling, fiskeolje, bedervet kjøtt, høre lydene av bilene, av hundene, av menneskene som roper til hverandre fra hver sin side av gaten, være omsluttet av en verden i kaos, være en del av noe større, en liten brikke under skyskraperne.
Det gjør litt vondt å tenke på det.
Men det gjør enda vondere å tenke på alle menneskene, på de fine menneskene, på dem jeg ikke lenger kommer til å se hver dag, hver uke, hver måned.
DET gjør vondt, det.
(Men det gjør godt å tenke på alle minnene. Bangkok, Thailand, Asia, verdens hjerte. Tusen takk.)
——————————————-
(IN ENGLISH:)
Okay.
I’ve tried to write these words so many times now, I’ve written the sentences just to delete them, stacked one word after another just to move them away from each other, and I continue doing that, right now as I’m writing this, I’m typing letter after letter and then, delete, and it’s strange, isn’t it, that it should be so difficult to put an end to the two years that have passed, to say goodbye, it’s so much to convey, and so hard to do just that.
It’s strange.
But then, it is not.
No, maybe it’s not so strange, I mean, how is it possible to have room for two years of thoughts, of experiences, of feelings, of smells, tastes, sights, of acquaintances and friendships, of travels, sweat, thunderstorms, sunburned skin, of stray dogs, rats, cockroaches, how is it possible to have room for all of this in your mind at once, is it really possible to gather it all together, to sort it out, to make sentences out of it, express it all with words, phrases, no, I don’t know.
I don’t know.
But I know that it has now been one month since I found myself in a Bangkok taxi for the last time, hugged Samara for the last time, drove to the airport, and Bangkok was flooded, and he talked about that, the taxi driver, he talked and I replied a little here and there the times I realized that he was asking me a question, but most of the time, I sat looking out the window, looking at the houses, roofs, shops, food vendors, the cars, motorcycles, tuktuks, I sat watching Thailand passing by outside my window, thinking this is the last time.
The last time.
Bangkok for the last time.
And I know that it isn’t true.
It isn’t true, I’m coming back, of course I’m coming back, and I’m thinking about this as I’m sitting in the taxi, I’m thinking that I would not have been able to sit here, if I didn’t know I’m coming back, and I’m thinking that I know I’ll be back, although I don’t know that, not really, but I’m also thinking that it will not be the same, it will never be the same, it’s not true what they say, that history repeats itself, it’s not true, what has been is over, what comes is never the same as what was before, and I know that, that the next time I find myself in a Bangkok taxi, everything will be different, these two years are over.
Over.
And that hurts a little.
Yeah, it hurts a little, thinking of all the everydays that are no more, to get up from bed in a room that is either too cold, cause the airconditioner has been on all night, or too hot, cause it’s been turned off, to put on a pair of shorts, a t-shirt, a dress, to be wrapped in humid, heavy air when leaving home, to walk to the subway, to the skytrain, to smell the scent of grilled chicken, of fish oil, of meat running bad, hear the sounds of cars, of dogs, of people shouting at each other from opposite sides of the street, to be enclosed in a world of chaos, to be a part of something bigger, a small brick under the skyscrapers.
It hurts a little to think about that.
But it hurts more to think about all the people, the beautiful people, the ones I no longer get to see every day, every week, every month.
That hurts.
For real.
(But it’s good to think about all the memories. Bangkok, Thailand, Asia, the heart of the world. Thank you.)
(For English, scroll down.)
- Åh, se der!
Jeg sitter på lasteplanet til en bil som beveger seg stadig nordover på en av Bangkoks motorveier, vi har kjørt i omtrent tjue minutter nå, kanskje en halvtime, og rundt meg begynner mine medpassasjerer å reise seg opp, for foran på lasset står sjefen selv, og selv om jeg ikke skjønner hva han sier, så forstår jeg bekymringen i blikket hans, så jeg reiser meg, jeg også, jeg holder meg fast til kanten av lasteplanet mens jeg ser utover, bakover, på veien vi nettopp har passert.
På motorveien, parkerte biler. Nedenfor veien, vann.
Vann, vann, vann.
For det er flom i Thailand, på tredje måned er det flom i Thailand, og vannet beveger seg stadig nærmere havet, og for å komme til havet må det passere Bangkok, Bangkok ligger som en buffer mellom havet og flommen, og mens myndighetene prøver å redde det de kaller hjertet av byen, finansdistriktene, turistområdene, kjøpesentrene, kjemper de nordlige bydelene mot vannmassene, og sakte, men sikkert taper de kampene, vannet skal frem, og igjen sitter alle menneskene, uten mat, uten drikke, med oversvømte hus, ødelagte biler, tapte eiendeler.
Og da må man jo gjøre noe, og Røde kors er blant dem som gjør nettopp det, og akkurat nå sitter jeg altså på lasteplanet til en Røde kors-bil, her er meg og en amerikaner og en åtte-ti thaier, og mellom oss ligger pappeske på pappeske på pappeske fulle av kjeks, haugevis av sekker med boksmat, paller med drikkevann, vi er på vei nordover mot veien Phahon Yothin, mot bydelen Rangsit som er under vann.
Og vi passerer de parkerte bilene, på den firefeltbrede motorveien kan bare en bil passere av gangen nå, resten er parkeringsplass, og vi passerer de parkerte bilene og nærmer oss punktet der motorvei går over i vanlig vei, vi er i en nedoverbakke nå, og foran oss er veien borte.
Vei er omgjort til elv.
Ja, vei er omgjort til elv, men det hindrer ikke oss, vi forserer en verden av vann, og rundt oss er forlatte biler og motorsykler, her er menn på vannskutere og familier i båt, en mann som padler seg selv og sin kone i retning oss og ber pent om en flaske vann, en annen mann i en plastikkjolle, med én åre kjemper han mot strømmen, her er voksne med vann til brystet, barn som plasker og ler, ungdom som deler en whiskyflaske i vannkanten, her er mennesker som vinker og smiler til tross for at de akkurat nå mister alt de eier.
Ja, de vinker og smiler til tross for all verdens elendighet, og vi kan ikke gjøre annet enn å vinke og smile tilbake, for vi er på vei til et forutbestemt punkt, vi tar av fra hovedveien og fortsetter inn en smal gate, og bak oss følger stadig flere mennesker, de vasser i vannet som rekker dem til knærne, til lårene, noen trekker på en selvlaget flåte, noen bruker isolasjonen i et kjøleskap, andre har lagt planker på plastikkanner, mens andre igjen kommer paddlene i en ordentlig båt, alle er de på vei dit lastebilen skal stoppe, til et hus der hundrevis av mennesker allerede har stilt seg opp i kø.
Og vi er fremme og vi starter arbeidet, raskt sammarbeid gjør at alle de fremmøtte får hver sin vannflaske, tre porsjoner med boksmat og en pakke med kjeks, og det føles så utrolig lite, jeg mener, jeg drikker jo en flaske vann på et minutt på det verste, men likevel, likevel er de så takknemlige, disse menneskene, de er desperate, men de smiler, de ler, og der er så inspirerende, ja, det er inspirerende, det er rørende, og heldigvis holder forsyningene våre til alle de fremmøtte og etter timer på et lasteplan i sola kan vi snu, vi kjører tilbake den veien vi kom, sakte, sakte, for langsmed veien sitter mennesker som enda ikke har fått, og vi deler ut vann, boksmat og kjeks, hele tiden vann, boksmat og kjeks, og tilbake får vi nye smil, fra en jente, for eksempel, hun kommer gående mot oss trekkende på en balje, i baljen har hun sin rasjon med mat, hun vinker til oss, waier ved å løfte hendene opp i en trekant foran ansiktet, roper ut en strøm av ord jeg ikke forstår, men min nye venn oversetter for meg, wow, sier han, hun takket oss akkurat for at vi hjelper henne, hun var så glad for det vi kunne gi henne, og om ikke det gjør dagen din, så vet ikke jeg.
Og han har helt rett, selvfølgelig.
For når man møter en sånn takknemlighet blant et folk som vasser i vann, da er det nesten litt for mye av det gode, og spesielt så når du vet at nettopp disse menneskene har blitt ofret av myndighetene slik at du og Bangkok sentrum skal forbli tørre.
Den triste sannheten.
(Og om taktikken i det hele tatt nytter, det gjenstår å se.)
————————————-
(IN ENGLISH:)
- Oh, look!
I’m in the back of a truck moving steadily north on one of Bangkok’s highways, we have been on the road for about twenty minutes now, perhaps half an hour, and around me my fellow passengers begin to stand up, in the front on the truck our coordinator is standing, and although i don’t understand what he’s saying, I do understand the concern in his eyes, so I stand up too, I’m holding on to the edge of the truck, while looking out, back at the road we have just been passing.
On the highway, parked cars. Below the higway, water.
Water, water, water.
Cause Thailand is flooded, flooded on the third month, and the water is moving ever closer to the sea, and to reach the sea, the water must pass through Bangkok, Bangkok is like a buffer between the sea and the flood, and while the authorities are trying to save what they call the heart of the city, the financial districts, the tourist areas, the shopping malls, the northern districts of the capital are fighting the water, and slowly but surely they are losing the battles, the water shall pass, and left behind are all the people, without food, without drinking water, with a flooded house, a damaged car, lost belongings.
And then you have to do something, and the Red Cross are among those who do just that, and right now I’m in the back of a Red Cross-truck, here are me and an American and about ten Thais, and between us are cardboard box on cardboard box on cardboard box filled with cookies, a huge amount of bags with canned food, a lot of pallets of drinking water, we are heading north towards Phahon Yothin road, towards the district of Rangsit, a district under water.
And we are passing the parked cars, on the four-lane highway it’s now only room for one car to pass at a time, the rest is like a parking lot, and we are passing the parked cars, approaching the point where the highway becomes a regular road, we are driving downhill now, and in front of us the road is gone.
Road has become river.
Yeah, the road has become river, but that doesn’t stop us, we are pushing through the world of water, and around us are abandoned cars and motorcycles, here are men on jet-skis and families in boats, a man paddling himself and his wife towards our truck, asking for a bottle of water, another man in a plastic boat, fighting the current with one oar, here are adults walking in chest-deep water, children splashing and laughing, youth sharing a bottle of whiskey, here are people waving and smiling, despite the fact that at just this moment, they are loosing most of what they own.
Yeah, they are waving and smiling despite the world’s misery, and we can’t do anything else than wave and smile back, cause we are on our way to a predetermined point, we take off from the main road and continues down a narrower street, and behind us more and more people follow, they wade in the water that reaches them to the knees, to the thighs, some are dragging on homemade rafts, one made of the isolation in a refrigerator, another of planks laid on top of plastic containers, while others in turn are using real boats, and all of them are on their way to the designated truck stop, to the place where hundreds of people already are queuing up.
And finally, we are there, we start our work, and by quick cooperation all the people in line get their bottle of water, three servings of canned food and a packet of cookies, and it feels so incredibly little, I mean, I drink a bottle of water in a minute if I’m thirsty enough, but still, they are so grateful, these people, they are desperate, but they smile, they laugh, and it’s just so inspiring, yeah, it’s inspiring, it’s touching, and luckily, we have more than enough of supplies for the people in line, and after hours of working in the sun, we can turn around, we are driving back the way we came, slowly, slowly, cause along the way is people in need of food, and we hand out water, canned food, cookies, all the time water, canned food and cookies, and in return we receive new smiles, from a girl for example, she is walking towards us, holding on to her ration of food, and she waves to us, shouting out a stream of words I don’t understand, but my new friend translates for me, wow, he says, she just thanked us for helping her, she was so happy for what we could give her, that truly makes your day, doesn’t it.
And he’s right, of course.
Cause when you meet such a gratitude among a people wading in water, it’s almost too much to handle, and especially so when you know that these people are sacrificed so that you and the inner city of Bangkok may stay dry.
The sad truth.
(And if the tactic works at all, that remains to be seen.)
(For English, scroll down.)
- Drikk tre glass med vann!
-Hæ?
- Drikk tre glass med vann!
Jeg har vært på Bangkok-kontoret til Røde Kors en liten stund allerede, for det er flom i Thailand, nemlig, og flommen har rammet sykehusene, og sykehusene er i akutt mangel på blod, så for første gang i mitt liv har jeg bestemt meg for å gi litt av mitt, og hittil har alt gått glatt, som på skinner, rett og slett, for da jeg kom inn ble jeg grepet fatt i og geleidet bort til en pult, og ved pulten fikk jeg et spørreskjema skrevet på engelsk, og via skjemaet fikk jeg erklært at jeg er frisk, at jeg ikke har drukket alkohol, at jeg ikke bodde i Storbritannia den gangen landet var rammet av kugalskap, altså regner Thailand meg som skikket til å gi blod, de mener det er trygt å sende meg videre, til stasjon to, til vanntankene.
- Okei. Sett deg der, sier kontordamen da jeg har tømt de tre glassene. Sett deg der, også er dette nummeret ditt, og når det nummeret vises på den skjermen, da går du inn den døren der borte, og det er så vidt hun rekker å snakke ferdig, for det riktige nummeret dukker opp med en gang, og jeg ser meg rundt og synes det er rart, for det er så mange mennesker her, så mange mennesker som sitter der hvor jeg ble bedt om å sette meg, men jeg gjør som jeg blir bedt om, og går inn den utpekte døra, til stasjon tre, til tre damer bak hver sin pult.
- Sett deg her, sier damen bak den nærmeste pulten, og jeg setter meg ned, og hun gjør seg klar til å måle blodtrykket mitt, mens hun ser på meg med smale øyne og spør på thai, har du spist lunsj. Nei, svarer jeg, som sant er, men da rister hun kraftig på hodet, før hun gjentar spørsmålet på engelsk, og jeg gjentar mitt nei.
- Nei?
- Nei.
- Hvorfor ikke?
- Hm, jeg har hatt det litt travelt i dag.
- Du må spise lunsj.
- Ok.
- Men blodtrykket ditt er normalt. Gå til neste pult, og så går du ut og spiser lunsj, og så kan du komme tilbake igjen.
Sier damen, og javel, sier jeg, og går til neste pult, et stikk i fingeren, en dråpe blod på glassplate, jeg beholder papirene dine her, sier den nye damen, så kan du gå og spise der borte, så da gjør jeg det, da, jeg heller i meg nuddelsuppe og gomler kjøttboller, før jeg går tilbake til stasjon tre, får en gave ved stasjon fire, tar rulletrappen opp til stasjon fem.
Venterommet.
Nye vanntanker, nye mennesker, 70 stykker er foran meg i køen, og jeg tenker at dette kommer til å ta tid, men så gjør det ikke det, likevel, det går fort, jeg rekker bare å drikke tre glass vann og lese et par sider i en bok før det er min tur, jeg slippes inn på stasjon seks, inn på selve blodgivningssentralen, opp i en liggestol.
Og der sitter jeg da, eller ligger, med et rør inn i armen, og armen på et armlene, og det gjør jo ikke vondt i det hele tatt, et lite stikk bare, men det er det, så strømmer blodet ut røret og ned i posen mens jeg bare ligger der og føler ingenting, jeg er ikke svimmel engang, dette går jo kjempefint.
Men så.
Så er blodet tappet og posen forseglet og jeg blir spurt om det går bra, og jeg svarer at jada, dette går fint, og jeg smiler og reiser meg fra stolen og forlater stasjon seks til fordel for stasjon syv, forfriskningsstasjonen, og jeg kommer meg nesten helt bort til disken der et brett med søt iskaffe og lunket vann og sjokoladekjeks venter.
Nesten.
Men ikke helt, for plutselig ser jeg ikke klart lenger, rommet svømmer foran øynene mine, og jeg vingler ned på en stol, hodet mellom bena, og jeg aner hvite drakter rundt meg, jeg aner at de hvite draktene sier noe, men jeg hører bare et svakt surr, det er som å være under vann, jeg ser ikke klart, hører bare konturene av lydbølgene som slår mot meg, og jeg tenker at dette er ikke bra, dette er ikke bra i det hele tatt, men så, så vender verden sakte tilbake til meg, krise avverget, jeg lever.
Jeg lever, og jeg drikker søt iskaffe og lunkent vann og spiser sjokoladekjeks, og jeg blir sittende en god stund, og jenta ved siden av meg lurer på om det går bra, og jeg sier at ja, det går bedre nå, også drikker jeg litt mer vann, før jeg går ut, ut for å møte verden, og jeg mener det, jeg går så sakte.
Så.
Sakte.
For første gang på to år blir jeg ikke irritert av å gå gatelangs i Bangkok, museskritt og fem skoleuniformer i bredden plager meg ikke, for første gang passerer jeg ikke et eneste menneske, for første gang er det museskrittene som passerer meg, så sakte går jeg, jeg går saktere enn saktest.
Jeg har gitt blod, og jeg går thai-style.
————————————-
(IN ENGLISH:)
- Drink three glasses of water!
-Huh?
- Drink three glasses of water!
I’ve been at the Thai Red Cross Society in Bangkok for a while already, there is flooding in Thailand, you see, and the flooding has affected hospitals, and hospitals are in urgent need of blood, so for the first time in my life I’ve decided to give some of mine, and so far everything has gone smoothly, when I came in I was ushered over to a desk, and at the desk I received a questionnaire typed in English, and via the questionnaire, I declared that I’m healthy, that I’ve not been drinking alcohol, that I did not live in Britain at the time the country was hit by mad cow disease, and so, Thailand finds me suitable as blood donor, it’s safe to take me to the next level, to station two, to the water tanks.
- Okay. Sit there, the office lady says, now that I have emptied the three glasses of water, sit there, and this is your number, and when that number is displayed on that screen, you enter the door over there, and that is as far as she gets, because the correct number appears immediately, and I’m looking around me, thinking that this is weird, cause it’s so many people here, so many people sitting where I was asked to sit, but I do as I’m told, and enter the door to station three, to three ladies sitting behind three desks.
- Sit down here, says the lady behind the nearest desk and I sit down, and she gets ready to measure my blood pressure, while she looks at me, narrowing her eyes, asking in Thai if I’ve eaten lunch, and I say no, which is the truth, but then she just shakes her head, before repeating the question in English, and I repeat my answer, no.
- No?
- No.
- Why not?
- Well, I’ve been quite busy today.
- You have to eat lunch.
- Oh, okay.
- But your blood pressure is normal. Go to the next desk, and then go out and eat lunch, and then you come back again.
Says the lady, and I say okay, and I move on to the next desk, a prick in the finger, a drop of blood on a piece of glass, I’ll keep your papers here, the new lady says, and then you’ll go and eat over there, and so I do, noodlesoup and porkballs, and then back to station three, a gift at station four, take the escalator up to station five.
The waiting room.
New water tanks, new people, 70 persons are in front of me, and I’m thinking that this is going to take a while, but then it doesn’t, I drink three glasses of water and read a few pages of a book, and then it’s my turn, I’m let in to station six, to the inner heart of the blood donation center, to a reclining chair.
And here I am, then, sitting, or lying, with a tube in my arm and my arm on an armrest, and it doesn’t hurt at all, the blood is flowing from me, through the tube and into a plastic bag, while I’m lying here, feeling nothing, I’m not even dizzy, and I’m thinking that this is going good, this is going really good.
But then.
Then the blood is drained and the bag is sealed, and I’m asked if I’m alright, and I answer yeah, I’m all good, and I smile and get up from my chair, I leave station six in the favour of station seven, the refreshment area, and I almost make it to the counter where a tray of sweet iced coffee and lukewarm water and chocolate biscuits is waiting for me.
Almost.
But not quite. Cause suddenly my vision is not clear anymore, the room is swimming in front of my eyes, I’m spotting a chair and reach for it, I sit down, my head between my knees, and around me I notice people dressed in white, and I believe they are saying something, but I only hear a faint buzz, it’s like being underwater, I cannot see clearly, I hear only the contours of the sound waves hitting me, and I’m thinking that this is not good, this is not good at all, but then again, bit by bit the world comes back to me, crisis averted, I’m alive.
I’m alive, and I drink sweet iced coffee and lukewarm water and eat chocolate biscuits, and I keep sitting for a while, until the girl next to me ask me if I am okay, and I say yes, I’m much better now, and I drink a little more water, before walking out, out to face the world, and I tell you, I’m walking so slowly.
So.
Slowly.
For the first time in two years I’m not annoyed by walking the streets of Bangkok, mouse steps and five school uniforms occupying the whole sidewalk don’t get to me, for the first time I’m not passing one single person, for the first time it is the mouse steps that are passing me, I’m walking slower than slow.
I’ve donated blood, and I’m walking Thai-style.
(For English, scroll down.)
Vi runder et hjørne, og stanger i en vegg av mennesker.
Jeg tuller ikke, det er full stopp, for et par sekunder siden gikk det helt fint å bevege seg, men ikke nå, ikke fremover, ikke bakover, det er mennesker overalt, de presser seg sammen, tettere, tettere, det er umulig å se hva som foregår, men så plutselig er det et smutthull, vi griper sjansen og glir fremover, gjennom, og her er fortsatt folk, men det er rom mellom dem, rom til å puste, rom til å se, rom til å ta inn over seg.
Alt sammen.
For langsmed veien er alter på alter på alter, alle sammen lastet med gudebilder og fakler og røkelse og kurver toppet med bananer, kokosnøtter, blomsterkranser, og foran alterene er matter dekket med roseblader, det er hellig grunn, dette, ja, hele gaten er hellig i dag, vi er i Thanon Pan i Bangkok, og rundt oss er tusenvis av hinduer, de feirer Vijayadashami, festivalen som avslutter en ni netter lang hyllest til de ni formene gudinnen Durga, eller Shakti, opptrer i, festivalen som er til ære for det godes seier over det onde.
Og vi følger folkestrømmen oppover gaten, overalt er røkelse og flammer og mennesker kledd i hvitt, mennesker med offergaver, mennesker som ber, mennesker som danser, her er trommer, hele korps, her er guder plassert på gullforgylte vogner, og det viser seg at nettopp dét er hva alle venter på, gudene i de gullforgylte vognene og de hellige mennene som følger med, de kommer ut av tempelet Wat Khaek Sri Mahamariamman i den andre enden av gaten og blir trukket nedover, én etter én, sakte, sakte, sakte, og foran går menn med stiger i hendene, stiger og lange stokker, de har ansvaret for å heve strømledningene, for gudenes vogner er ikke småtterier, det er kolosser i gull, og da de nærmer seg samler folket seg i veikanten, de har ofringer i hendene, de venter på velsignelse, og sånn fortsetter det, vogn på vogn på vogn blir sakte trukket nedover gaten.
Så plutselig.
Så plutselig tar feiringen en annen form, vi har ikke lov til å gå med sko lenger, så vi tar dem av, vi går barbeint nedover gaten, og foran oss har folkemengden stoppet opp, de har fordelt seg på to rader på hver sin side av veien nå, og i hendene holder de kokosnøtter, og på et gitt signal smeller de dem i bakken, knuser dem, og visstnok er en kokosnøtt det reneste man kan ofre til hindugudene, og når man knuser en kokosnøtt knuser man samtidig sitt eget ego, man plasserer sitt innerste jeg ved gudenes føtter, så sies det i hvert fall, og overalt er skarpe smell, butte klask, biter av kokosnøttskall, kokosmelk.
Og så: etterpå.
Å gå barbeint i hellig kokosmelk.
Kokosnøtter og blomster samlet i hauger.
Søppelbil, bøtte og spade, høytrykkspyler.
Hellig kveld gjøres om til bangkoknatt.
————————————-
(IN ENGLISH)
We turn a corner, and bang into a wall of people.
It’s a complete standstill, a few seconds ago it was easy to move, but not anymore, not forward, not backward, everywhere are people, they squeeze together, closer, closer, and it’s impossible to see what’s going on, but then suddenly, suddenly there is a loophole, and we seize the opportunity and slides forward, slides through, and here are still people, but space between them, space to breathe, space to see, space to process.
All of it.
Cause along the road is shrine after shrine after shrine, all of them loaded with icons of gods and torches and incense and baskets topped with bananas, coconuts, flowers, and in front of the shrines are mats covered with rose petals, they are considered holy ground these mats, yeah, today it seems like the whole street is holy, we are in Thanon Pan in Bangkok, and together with us are thousands of Hindus, they celebrate Vijayadashami, a festival that concludes a nine nights long worship of the nine forms of the Goddess Durga or Shakti, a festival honouring the victory of good over evil.
And we follow the stream of people up the street, everywhere is incense and flames and people dressed in white, people carrying offerings, people praying, people dancing, here are drums, whole marching bands, here are gods placed on golden carriages, and it turns out that this is what everyone is waiting for, the gods in the golden carriages and the holy men that follows them, they come out of the temple gates of Wat Khaek Sri Mahamariamman at the other end of the street and are led through the crowd of people, one by one, slowly, slowly, slowly, and in front of them are men holding ladders and poles, they are in charge of raising the power lines, cause the carriages of the gods are massive, and when they are approaching, people move closer, their sacrifices in hands, waiting for blessings, and like that it continues, carriage after carriage, slowly floating down the street.
And then, suddenly.
Suddenly the celebration takes a different form, and we are not allowed to wear shoes anymore, so we take them off, we are walking barefoot down the street now, and in front of us, people are coming to a halt, they have divided themselves in two rows, one on each side of the road, in their hands they are holding coconuts, and at a given signal they slam them in the ground, they are smashing them, and apparently a coconut is the purest thing you can sacrifice to the Hindu gods, and when you smash a coconut, you are at the same time smashing your own ego, you are submitting your inner self at the gods feet, or so they say, and everywhere are sharp bangs, blunt bumps, pieces of coconut shells, coconut milk.
And then: afterwards.
Walking barefoot in holy coconut milk.
Coconuts and flowers gathered in piles.
Garbage trucks, buckets and shovels, water cannons.
Holy evening turning into Bangkok-night.