med brukket arm i japansk bad

 

Det nærmer seg kveld i Japan, og vi har brukt dagen på å ta lokaltoget fra Kyoto til Kinosaki, ja, nå har vi kommet fram til badestedet Kinosaki, det er ingen strender her, ingen fri sikt til kysten, men det er heller ikke nødvendig, for her er varme kilder, den lille landsbyen er bygget oppå varme kilder, og i helgene, i feriene, da trekker japanerne hit for å bade, de går fra onsen til onsen for å vaske seg, dampe seg, skylle seg, bade, etter fullendt tur trekker de inn til sitt utvalgte ryokan, gjestehuset som også tilbyr bad, bad og middagsservering på rommet, stråmatter som byttes ut med sovematter når det er tid for å legge seg.

Sånn er Kinosaki, og nå nærmer det seg kveld, også vi har fått rom på en ryokan, vi har blitt ønsket velkommen av et vertskap som lurer på om det går bra med meg og min brukne arm, og det gjør jo det, og jeg er ved godt mot når vi får utdelt passet som gir oss fri tilgang til de offentlige badene rundt om i landsbyen, det går vel an å bade offentlig med gipset arm, tenker jeg, vi går ut på gaten og menger oss med de andre, japanerne som tasser rundt i en slags badekåpeversjon av en kimono, den heter yukata, og er en selvfølge ved en anledning som dette, ja, de har yukata og sandaler og vått hår og håndklebag på armen, de kommer ut fra en dør og går inn den neste, her er sju offentlige bad der vannet fra de varme kildene er regulert fra 80 til 42 grader, helst skal man få med seg alle.

Vi begynner med ett.

Ja, vi velger oss det første vi ser og går inn, jeg spør om lov til å gå inn med armen i gips, viser fram dusjarmen min, det blå plastovertrekket som pakker gipsen inn og beskytter for vann, jeg får et ja tilbake,  og så er jeg inne blant de nakne damene, en trang garderobe fylt med naken hud.

Naken hud og en plastarm.

Og jeg går inn i det offentlige badet med plastarmen min, og det er ubehagelig, her er så mange rene kropper mens jeg kommer med en arm som ikke har blitt vasket på en uke og en dag, ja, det er en uke og en dag siden jeg falt på isen i Vadsø og brakk håndleddet, og siden har ikke armen blitt vasket, tenk så mange bakterier jeg trekker med meg, tenk så ekkel jeg er, så skitten, så rene alle de andre er, men jeg forsøker ikke å tenke på det, i stedet prøver jeg å huske hva jeg har lest, hvordan er det jeg skal oppføre meg nå, men allerede på første punkt svikter jeg, for håret skal egentlig settes opp i strikk og det får jeg ikke til, det er umulig for meg å samle håret i en hestehale når bare en hånd virker og jeg får det ikke til, jeg har håret løst og en arm i plast når jeg går inn i det offentlige badet, når jeg går inn og finner meg en lav plastkrakk ved siden av de andre plastkrakkene, hver krakk er tiltenkt en kropp som skal vaske seg, jeg bruker den friske armen til å dusje mens jeg sitter på krakken,  bare en ren kropp får innpass i badet, badet der det varme vannet skal svøpe inn og roe ned, her er så varmt og så stille, og det hadde nok vært avslappende og godt om det ikke var for det løse håret som egentlig skal være i strikk, om det ikke var for den armen i plast som ikke kan være i vannet, som jeg i stedet må holde opp, det er ikke så avslappende å være badegjest med brukket arm.

Det blir ikke flere bad på oss, én av sju får holde, i stedet rusler vi rundt i landsbyen, vi ser menneskene i badekåper under rosa lykter mot vegger som ikke har blitt pusset opp på en stund, når det er middagstid kommer vi til dekket bord på rommet vårt, her er krabbeklør og krabbeskjell, rå krabbe og kokt krabbe, det er så mye krabbe, så mye mat, og hver gang vi tror det nærmer seg slutten, kommer vertinnen inn med en rett til, en rett til, det er sånn det er i Kinosaki, du skal ikke være skitten, du skal ikke være sulten.

Ren og mett når bordet byttes med hvite laken på matter på gulvet.

En natt i ryokan.

(Dette er del fire av reiseberetningen fra Japan. Her kan du lese første del: Annerledeslandet. Og her kan du lese andre del: Gammel storhet, moderne kaos. Og her er tredje: Veien mot 1300 nye år. )

veien mot 1300 nye år

Vi står opp for å være tidlig ute på Fushimi Inari Shrine, og vi er faktisk ganske alene når vi finner t-banestasjonen, vi må ikke presse oss inn i vognen, vi får sitteplass, det er ikke så mange som går av på samme stoppested som oss, det holder ikke å følge strømmen, vi må se på kartet for å finne riktig vei.

Men så.

Så er vi plutselig i en gate med kafeer på hver side, og gaten, den fortsetter der kafeer blir til matboder, og foran matbodene er alle menneskene, de stimler til her hvor det er er potetgull på pinne å få, appelsin med hull til sugerør, kjøtt på spyd, kokte boller med kjøttfyll, sjokoladefyll, søtt bønnefyll, vaniljefyll, pannekaker laget av kål, ja, her er alle menneskene, her, og videre frem, for her åpenbarer tempelplassen seg, selve grunnfjellet til helligdommen som sprer seg oppover, innover.

Og her er alle menneskene, her er busser parkert, guidene strekker lange staver over hodet sånn at de riktige turistene skal følge etter, her er venner og venninner, kjærester og familier, og alle har de kommet for å gå i trappene, trappene omkranset av rødt, trapper i stein mellom røde porter som leder opp til det hellige Mount Inari, vi er i shintoismens rike nå, i en verden dedikert til risguden Inari, portene symboliserer overgangen fra det jordiske til det hellige, og her er vi, vi og alle de andre menneskene innunder røde porter donert fra dem som har vært her før oss.

Alle skal vi oppover trappene.

Men der alle de andre velger å fortsette under portene, tar vi av, vi går innom et lite tempel og finner en sti på baksiden, ja, stien fortsetter på baksiden der bambusen vokser, tykke rør blir til hel skog, og her går vi, det er bare oss nå, vi kommer til en kirkegård der røde porter står mellom gravene, vi går videre, stien tar oss oppover, plutselig er vi i en ny trapp, også her går vi under røde porter, men nå er vi alene, nesten alene, vi går bakveien til Mount Inari, det er bare oss på veien mellom det jordiske og det hellige.

Og det  er så stille, så skyggefult, så fint å gå i fotsporene til så mange uten å se noen, å føle nærværet til dem som har risset navnene sine i de røde portene, selv om vi er alene er det så mange som har vært her før, i over 1300 år har dette tempelet stått akkurat her og tatt imot dem som vil be om større avlinger, mindre regn, mer regn, nok mat, ris har alltid vært viktig i Japan, og når ris er viktig, er risguden likeså, og vi går i fotsporene til dem alle, de som har satt sin fot akkurat her gjennom 1300 år, det går ikke an å begripe hvor mange det har vært, hvor mange det er.

Hvor mange det skal bli.

For tempelet står her, det, og fjellet også, og trappene leder dit de har ledet siden år 711, 1306 år, kanskje skal de gjøre det i 1306 år til, hvis ikke Nord-Korea gjør alvor av rakettene sine, hvis ikke krigene kommer, eller et jordskjelv det ikke kan stå imot, eller en tyfon, det er så mange kanskje og hvis og dersom i Japan, så mange farer som truer, så mye som har overlevd alt.

1300 år.

La det bli 1300 til.

(Dette er del tre av reiseberetningen fra Japan. Her kan du lese første del: Annerledeslandet. Og her kan du lese andre del: Gammel storhet, moderne kaos.)

Gammel storhet, moderne kaos

  

Vi reiser fra det morderne Nagoya med det enda mer moderne lyntoget, det toget som reisepasset vårt egentlig ikke gir oss lov til å ta, men det har vi ikke forstått ennå, der vi står på perrongen, og ikke når vi finner to ledige seter heller, vi sitter her og ser verden passere i over 200 kilometer i timen mens konduktøren beveger seg mellom seteradene, og når han kommer til oss lar han oss bli med videre likevel, vi er jo tross alt nesten framme, det går raskt å reise rundt 15 mil med lyntog.

Rundt 15 mil, en annen verden.

Ja, vi finner fram til leiligheten vår helt nederst i Gion og går ut igjen, vi går uten mål og mening og finner en vei opp gjennom en kirkegård, det er så stille her, så mange som hviler for siste gang, så få som rusler blant dem, vi følger veien oppover i stillheten, vi går gjennom en port, stillheten borte.

Ja, på den andre siden av stillheten er alle menneskene, også de går oppover, trappene opp mot Kiyomizudera, alle kvinnene i fargerike kimonoer, alle mennene i dusere toner, de smiler så bredt alle sammen, smiler og tar bilder etter annen hvert skritt på vei opp mot tempelet på toppen, over dem hviler trærne som er på vei ut i blomst, det er vår og snart tid for kirsebærblomstring, rosa knopper på brune grener.

Og vi går opp trinnene, vi også. Vi smiler og ser og ser og ser, så mange farger, så mange fjes, og når vi går ned igjen, åpner enda en ny verden seg, her er butikk på butikk på butikk, kaker og kjøtt og spisepinner og kosedyr og katter og kafeer, alt sammen pakket inn i bygg i gammelt tre, for mens resten av Japan ble bombet i stykker under andre verdenskrig, ble Kyoto stående, å rusle i disse gatene er å reise tilbake i tid, men krydre med nåtid, myke utgaver av animerte Totoro på toppen av hus som inngår i en av Japans største kulturskatter, gammel storhet møter moderne kaos, og innimellom alt sammen er oaser skapt for å dyrke buddhismen og shintoismen, overalt er små templer omkranset av grønt, vi velger oss ett og går inn, vi besøker hagen, og får et plutselig innblikk i hverdagen til to jenter som trener til å bli geisha, nå har de status som maiko, de er under opplæring og øver seg på å underholde, i timesvis lærer de å sminke seg, fikse håret, danse, konversere, om de er dyktige kan de kalle seg geisha om noen år, være fullkomne i kunsten å underholde gjester, men akkurat nå er det her og nå som gjelder, de har fotograf med seg for å forevige øyeblikket, men sniker seg til en liten selfie også.

Gammel storhet.

Moderne kaos.

Sånn er Kyoto.

(Dette er del to av reiseberetningen fra Japan. Les første del her.)

annerledeslandet

Det er ikke bare positivt, det jeg har hørt om Japan før vi sitter på flyet til Nagoya denne lørdagen i mars. Riktignok har godordene vært mange, men innimellom er det beretninger om alt som kan være vondt og vanskelig, det er ingen som forstår noe engelsk, har jeg hørt, japanerne vil ikke forsøke å snakke med deg i frykt for å dumme seg ut, miste ansikt, har jeg hørt, det er så mange mennesker, har jeg hørt, så mange mennesker som er travelt opptatt av sitt, ja, jeg har til og med hørt at ikke alle er vennlig innstilt overfor vestlige utlendinger, søkefrasen japansk rasisme får faktisk over 200.000 treff på google, over 14 millioner om man skriver det samme på engelsk, og selv om jeg ikke har for vane å la andres fordommer styre mitt sinn, så er jeg litt spent der vi sitter på flyet, jeg gleder meg, og jeg er spent.

Det skal bare gå en halvtimes tid i nytt land før jeg skjønner at det er mange der ute som tar feil.

Nå har vi nemlig gått gjennom passkontrollen og hentet bagasjen, vi har tatt ut japanske yen i minibanken, ja, vi har til og med funnet togstasjonen, og nå står vi litt måpende ved det som ser ut som inngangen, her er en tavle med massevis av japanske tegn som i tur og orden byttes ut med latinske bokstaver, uten at det hjelper oss stort når vi ikke vet hva stasjonen vi skal til heter, her er to forskjellige billettluker og her er mange automater.

Og en mann.

Ja, her er en mann som raskt kommer bort til oss for å hjelpe, og han snakker ikke så mye engelsk, men han snakker nok, nok til at vi kommer oss videre til neste nivå, ja, det er litt sånn det føles, som om vi stadig får påfyll av nye utfordringer som var vi i et dataspill, vi finner riktig tog, ett nivå opp, vi finner riktig stasjon, ett nivå opp, vi går av, ett nivå opp.

Og blir stående og nøle.

Ja, vi nøler, for nå har vi funnet fram navnet på hotellet, vi har funnet en adresse, men hvordan i alle dager skal vi vite hvilken utgang på stasjonen vi bør bruke for å ligge best an til videre navigasjon, vi er under bakken og her er et nettverk av trapper og ganger og butikker og togspor som bare proffene forstår seg på, og vi blir stående og nøle.

Men ikke lenge.

For også her er det en mann.

Mannen med søppelklypa og stasjonsuniformen, han som sørger for at det er orden i det underjordiske kaoset, nå har han sett at vi er forvirra, og det liker han ikke, heller ikke han snakker mye engelsk, men hva gjør vel det når han kan by på kart, og snart vet vi at vi kan ta undergrunnen to stopp og være kjempenærme hotellet, men vi kan også gå, for vi er egentlig ikke så langt unna nå heller, vi velger å gå, vi tror vi finner riktig utgang, og når vi nøler for tredje gang, kommer en kvinne bort, kan jeg hjelpe dere, spør hun, hun viser oss neste steg. Ett nivå opp.

Sånn er det første møtet med Japan.

Med Nagoya.

Og da gjør det ikke så mye at lørdag formiddag har rukket å bli langt på dag på søndagen her i østen uten at vi har sovet stort, med en sånn start er trangen etter å oppleve så stor, trangen etter å møte folk, smile til fremmede på gaten, se på alt hva dette annerledeslandet har å by på, her er drikkeautomater med både kald og varm kaffe på hvert et hjørne, her er neonlys og høyhus, her er etasje på etasje med blinkende, støyende spillmaskiner, her er det røykeforbud på gaten, men høy sigarettføring innendørs, her er småjenter som opptrer på scenen mens arbeidsføre menn jubler i takt med glowsticks, her er kaotiske folkemengder, men plettfri orden likevel, her er ikke søppel på gatene, og når trafikklyset skifter til rødt, står alle stille.

Sånn er Japan.

ganske ok

Når helgen starter halvannen meter fra Sondre Lerche.

Ja, det er fredag, og jeg er sliten, for det har vært en lang uke, en travel uke, på noen få dager har jeg rukket å jobbe både i Oslo og i Alta og i Vadsø, og nå er jeg sliten, egentlig fristet det ikke å reise seg fra sofaen, men en avtale er en avtale, en billett er en billett, og nå er jeg på Kooperativet, nå er Sondre Lerche på Kooperativet, han jeg var så betatt av da han ga ut sin første plate, jeg var 16 år den gangen og har egentlig glemt det, men nå våkner 16-åringen i meg, scenen og publikum går i ett med hverandre på Kooperativet, nå står han rett der framme og spiller, synger, får vadsøpublikummet til å synge, danser, får vadsøpublikummet til å danse, ja, når helgen danses inn sammen med Sondre Lerche.

Og fortsetter.

Ja, når fredag blir til lørdag morgen, en morgen med snøvær som letter, når Marit Bjørgen har tatt VM-gull, er det sol ute og solen varmer, ja, det er helt i slutten av februar nå og solen varmer,  og i skiløypa har løypemaskinen nettopp vært ute, det er blå swix og sol, sol helt opp til skihytta, på skihytta er det sveler og kokekaffe, ja, når helgen er sol, ski og sveler.

Og når den fortsetter.

Ja, når lørdagen fortsetter ute, ute på tunet til Kristian Sirkka, når det er minus 12 grader i lufta og 40 varme i stampen, når nordlyset danser på himmelen, når lørdag blir til søndag, ja, det er søndag, og jeg har egentlig ikke lyst til å røre meg fra sofaen nå heller, men så står jo skiene der, det er bare å ta dem på, og jeg gjør det, tar skiene på og går opp i løypa, jeg kommer rett etter løypemaskinen i dag også, og til slutt kommer sola, det er søndag, gylden ettermiddagssol, rosa skyer, grå fjord.

Når helgen kan være sånn, da er det ganske ok i Vadsø.

Ganske ok.