annerledeslandet

Det er ikke bare positivt, det jeg har hørt om Japan før vi sitter på flyet til Nagoya denne lørdagen i mars. Riktignok har godordene vært mange, men innimellom er det beretninger om alt som kan være vondt og vanskelig, det er ingen som forstår noe engelsk, har jeg hørt, japanerne vil ikke forsøke å snakke med deg i frykt for å dumme seg ut, miste ansikt, har jeg hørt, det er så mange mennesker, har jeg hørt, så mange mennesker som er travelt opptatt av sitt, ja, jeg har til og med hørt at ikke alle er vennlig innstilt overfor vestlige utlendinger, søkefrasen japansk rasisme får faktisk over 200.000 treff på google, over 14 millioner om man skriver det samme på engelsk, og selv om jeg ikke har for vane å la andres fordommer styre mitt sinn, så er jeg litt spent der vi sitter på flyet, jeg gleder meg, og jeg er spent.

Det skal bare gå en halvtimes tid i nytt land før jeg skjønner at det er mange der ute som tar feil.

Nå har vi nemlig gått gjennom passkontrollen og hentet bagasjen, vi har tatt ut japanske yen i minibanken, ja, vi har til og med funnet togstasjonen, og nå står vi litt måpende ved det som ser ut som inngangen, her er en tavle med massevis av japanske tegn som i tur og orden byttes ut med latinske bokstaver, uten at det hjelper oss stort når vi ikke vet hva stasjonen vi skal til heter, her er to forskjellige billettluker og her er mange automater.

Og en mann.

Ja, her er en mann som raskt kommer bort til oss for å hjelpe, og han snakker ikke så mye engelsk, men han snakker nok, nok til at vi kommer oss videre til neste nivå, ja, det er litt sånn det føles, som om vi stadig får påfyll av nye utfordringer som var vi i et dataspill, vi finner riktig tog, ett nivå opp, vi finner riktig stasjon, ett nivå opp, vi går av, ett nivå opp.

Og blir stående og nøle.

Ja, vi nøler, for nå har vi funnet fram navnet på hotellet, vi har funnet en adresse, men hvordan i alle dager skal vi vite hvilken utgang på stasjonen vi bør bruke for å ligge best an til videre navigasjon, vi er under bakken og her er et nettverk av trapper og ganger og butikker og togspor som bare proffene forstår seg på, og vi blir stående og nøle.

Men ikke lenge.

For også her er det en mann.

Mannen med søppelklypa og stasjonsuniformen, han som sørger for at det er orden i det underjordiske kaoset, nå har han sett at vi er forvirra, og det liker han ikke, heller ikke han snakker mye engelsk, men hva gjør vel det når han kan by på kart, og snart vet vi at vi kan ta undergrunnen to stopp og være kjempenærme hotellet, men vi kan også gå, for vi er egentlig ikke så langt unna nå heller, vi velger å gå, vi tror vi finner riktig utgang, og når vi nøler for tredje gang, kommer en kvinne bort, kan jeg hjelpe dere, spør hun, hun viser oss neste steg. Ett nivå opp.

Sånn er det første møtet med Japan.

Med Nagoya.

Og da gjør det ikke så mye at lørdag formiddag har rukket å bli langt på dag på søndagen her i østen uten at vi har sovet stort, med en sånn start er trangen etter å oppleve så stor, trangen etter å møte folk, smile til fremmede på gaten, se på alt hva dette annerledeslandet har å by på, her er drikkeautomater med både kald og varm kaffe på hvert et hjørne, her er neonlys og høyhus, her er etasje på etasje med blinkende, støyende spillmaskiner, her er det røykeforbud på gaten, men høy sigarettføring innendørs, her er småjenter som opptrer på scenen mens arbeidsføre menn jubler i takt med glowsticks, her er kaotiske folkemengder, men plettfri orden likevel, her er ikke søppel på gatene, og når trafikklyset skifter til rødt, står alle stille.

Sånn er Japan.

ganske ok

Når helgen starter halvannen meter fra Sondre Lerche.

Ja, det er fredag, og jeg er sliten, for det har vært en lang uke, en travel uke, på noen få dager har jeg rukket å jobbe både i Oslo og i Alta og i Vadsø, og nå er jeg sliten, egentlig fristet det ikke å reise seg fra sofaen, men en avtale er en avtale, en billett er en billett, og nå er jeg på Kooperativet, nå er Sondre Lerche på Kooperativet, han jeg var så betatt av da han ga ut sin første plate, jeg var 16 år den gangen og har egentlig glemt det, men nå våkner 16-åringen i meg, scenen og publikum går i ett med hverandre på Kooperativet, nå står han rett der framme og spiller, synger, får vadsøpublikummet til å synge, danser, får vadsøpublikummet til å danse, ja, når helgen danses inn sammen med Sondre Lerche.

Og fortsetter.

Ja, når fredag blir til lørdag morgen, en morgen med snøvær som letter, når Marit Bjørgen har tatt VM-gull, er det sol ute og solen varmer, ja, det er helt i slutten av februar nå og solen varmer,  og i skiløypa har løypemaskinen nettopp vært ute, det er blå swix og sol, sol helt opp til skihytta, på skihytta er det sveler og kokekaffe, ja, når helgen er sol, ski og sveler.

Og når den fortsetter.

Ja, når lørdagen fortsetter ute, ute på tunet til Kristian Sirkka, når det er minus 12 grader i lufta og 40 varme i stampen, når nordlyset danser på himmelen, når lørdag blir til søndag, ja, det er søndag, og jeg har egentlig ikke lyst til å røre meg fra sofaen nå heller, men så står jo skiene der, det er bare å ta dem på, og jeg gjør det, tar skiene på og går opp i løypa, jeg kommer rett etter løypemaskinen i dag også, og til slutt kommer sola, det er søndag, gylden ettermiddagssol, rosa skyer, grå fjord.

Når helgen kan være sånn, da er det ganske ok i Vadsø.

Ganske ok.

 

lykke i hvitt

Det er lørdag og det er fridag, og etter tolv jobbdager på rad, kjennes det som om noe i meg har løsnet denne morgenen, det bobler, liksom, hver dag har jeg stått opp kvart på seks og sju og halv åtte, jeg har kommet først og jeg har gått sist, med ekstra ansvar kommer ekstra jobb, og det er helt greit, det er til og med fint, men det er også fint med fri, nå er det enda finere med fri.

Ute.

Ja, jeg står tidlig opp denne lørdagen, det er jo ikke mulig å sove lenger når kroppen er vant til å våkne på denne tiden uansett, og ikke er det noe vits i heller, for ute har det lysnet og løypemaskinføreren har våknet før meg, og selv om jeg blir forsinket av direktesendingen fra prøve-OL i Pyeongchang, er jeg i sporet før røkla, jeg går rett opp på fjellet og inn i det hvite, foran meg er snøen, over meg er skyene, der nede lager Varangerfjorden en stripe i grått.

Og det er bare meg i det hvite, meg og skiene i nykjørte spor, skiene har godt feste og god glid, og selv om jeg har langt fra samme teknikk, samme stil som Daniel Stock i Pyeongchang noen minutter tidligere, så er det bare meg i det hvite med godt feste og god glid, det er akkurat som om det er noe som har løsnet i meg denne morgenen, det bobler på innsiden, jeg smiler, ja, jeg holder trykket på skiene og suser avgårde mens jeg smiler, først til meg selv, etter hvert til dem jeg møter, jeg sier hei og smiler, som oftest får jeg et hei tilbake.

Et smil.

Ute.

Og er det egentlig noe som kan måle seg med dette, lørdagsfri med godt feste og god glid, akkurat nå er det ingenting som er bedre, å være her ute i det hvite, å se snøen og skyene, se Varangerfjorden der nede.

Akkurat her, akkurat nå.

han

img_0045-kopi

De har blitt flere nå, derfordagene.

Ja, ute svinner lyset, men ikke her inne, ikke på innsiden, jeg ser himmelen gå fra rosa til lyseblå til mørkeblå til svart, men det gjør ikke noe, jeg har ladet opp nå, samlet på smil, på blikk, på latter, lagret opp på innsiden, når mørkeblå blir til svart klokka ett på formiddagen kan jeg hente det fram, når vinden røsker de staeste rognebærene av grenene, når regnet ikke vil bli til snø, når den ene minusgraden gjør asfalten til is, da kan jeg hente det fram, jeg henter fram smilene, blikkene, latteren, henter fram derfor.

Og jeg tenker på hvor lite som egentlig skal til for at hvorfor skal bli til derfor, men også på hvor stort det lille er, sånn egentlig, lite, men stort, det var jo bare noen tastetrykk, en melding på tvers av landet, en melding til, en til, meldinger med bobler, bobler og smil og den gløden, glød inn i virkeligheten, fra den litt uvirkelige samtalen mellom to fremmede til et møte i mylderet på Oslos bryggekant, ett ansikt blant de mange, ett smil, det smilet og den gløden, det føltes så enkelt den sensommerkvelden i september, så enkelt å finne det ansiktet blant alle ansiktene, det smilet blant alle smilene.

Hans smil.

Så enkelt.

Så lite.

Så stort.

Han.

Blant alle de andre.

Han da september ble til oktober ble til november, han da sensommeren i Oslo ble til svart regn, røskende vind, fallende rognebær i nord, han når himmelen går fra rosa til lyseblå til mørkeblå til svart, han når lyset svinner, ja, han er her, selv om han er langt borte, blander savn inn i samlingen av smil, blikk, latter.

Han.

Lager derfordager.

i mål

glasgow

Jeg har løpt sånn cirka 20 697 meter da jeg skjønner at jeg klarer det.

20 697 av 21 097,5, og mens omtrent halvparten av meterne har vært lette, ja, nesten umerkelige, har ti tusen av dem vært ren smerte, dette kommer jeg ikke til å klare, tenkte jeg etter tretten tusen meter, jeg kommer ikke til å komme i mål, og kommer jeg i mål, så blir det i hvert fall ikke raskere enn i fjor, det er fortsatt lenge til klokka viser 2:05:30, men det virker uoverkommelig likevel, kanskje jeg bare skal stoppe, tenker jeg, kanskje jeg bare skal gå litt, dette er så tungt at jeg ikke kommer til å klare det, ja, sånn har jeg tenkt, men jeg har også tenkt at jeg må ta meg sammen, fortsette, og fortsette litt raskere, og mens jeg kriger mot meg selv, forsvinner meterne bak meg, plutselig er det under tusen av dem igjen, og på sidelinjen står Kine med norske flagg og roper, og nå hører jeg musikken fra målområdet også, og der er 400-metermerket, herregud, det er jo bare én runde rundt en friidrettsbane, tenker jeg, nå må du bare gønne på, tenker jeg, og så kommer beskjeden fra høytalermannen, alle dere som er på vei i mål nå kommer under to timer, roper han, gratulerer, roper han, og jeg, jeg har glemt at jeg har vondt, nå er jeg bare smil og tårer, ja, tårene renner, men jeg smiler, og jeg har ennå ikke funnet noe som føles som akkurat denne gleden, å kjempe seg til en seier der den eneste konkurrenten er meg, å se at fortsett fortsatt seirer over stopp.

Den følelsen.